Alexander Rybak er aktuell med sitt nye album «Fairytales Too», samtidig som han gjør et gledelig comeback i Melodi Grand Prix 2026 med låten «Rise».
Albumutgivelsen og MGP-deltakelsen markerer en ny og tydelig fase i karrieren til artisten som vant Eurovision Song Contest i 2009, og som siden den gang har vært en særpreget og toneangivende stemme i norsk populærmusikk.
«Fairytales Too» bygger videre på det musikalske universet mange forbinder med Rybak, men presenterer et mer modent, personlig og reflektert uttrykk. Albumet kombinerer melodisk pop med hans karakteristiske fiolinspill og sterke melodiske signatur, og rommer både sårbarhet, kontraster og håp. Tre låter peker seg spesielt ut som høydepunkter på albumet: «The Breakup», «Benzo» og «Rise».
«The Breakup» er en følelsessterk og melodisk låt som skildrer tiden etter et samlivsbrudd. Øyeblikkene hvor stillheten, savnet og ettertanken tar over. Med et nært uttrykk og en sterk melodiføring gir låten rom for gjenkjennelse og ettertanke, og fremstår som et av albumets mest umiddelbare og relaterbare spor.
«Benzo» viser en mer rå og konfronterende side av Rybak. Låten tar for seg misbruk av benzopreparater brukt som sovemedisin og antidepressiva, og tematiserer hvordan noe som er ment å gi lindring, gradvis kan utvikle seg til å skape avhengighet og indre uro. Med et mørkere, mer moderne lydbilde og tydelig rytmisk driv gir «Benzo» albumet tyngde og alvor, og understreker Rybaks vilje til å bruke musikken til å belyse krevende temaer.
«Rise» fungerer som et samlende høydepunkt på albumet, og er samtidig Rybaks bidrag i Melodi Grand Prix 2026. Låten kombinerer umiddelbar energi med et bevisst musikalsk grep. Den åpner i moll, med et intenst og svært fengende vers som trekker lytteren rett inn, før den i refrenget beveger seg over i dur. I stedet for en klassisk MGP-modulasjon går låten over til varianttonearten, noe som gir en naturlig og organisk følelse av løft. Overgangen speiler låtens budskap om å reise seg, finne styrke og bevege seg videre etter motgang.
Bygget som en musikalsk fortelling snarere enn en tradisjonell poplåt, vokser «Rise» med hver gjennomlytting og fremstår både personlig og inkluderende. Som albumspor gir den forløsning og fremdrift, og som MGP-låt tilbyr den et sterkt, samlende øyeblikk som inviterer publikum med.
Dette blir Rybaks tredje deltakelse i Melodi Grand Prix, og markerer et tydelig og selvsikkert comeback på konkurransens største scene. For Rybak handler deltakelsen denne gangen ikke bare om konkurranse, men om formidling, låtskriving og møtet med publikum. Dette er verdier som også preger «Fairytales Too» som helhet.
De siste årene har Alexander Rybak brukt på faglig fordypning og kunstnerisk utvikling, blant annet gjennom studier i komposisjon og filmmusikk på Columbia College i USA. Med «Fairytales Too» og «Rise» samler han nå trådene i karrieren, erfaringene, historien og ønsket om å fortelle nye musikalske historier.
Resultatet er et album og et MGP-bidrag som presenterer en artist med fornyet energi, tydelig retning og et sterkt ønske om å berøre publikum – igjen.
Vi tok en prat med Alexander om blant annet hans deltakelse i MGP og det nye albumet.
Du har kalt MGP «musikkens folkefest». Hva er det ved akkurat denne scenen og stemningen som gjør at du får lyst til å komme tilbake?
Det er den siste store scenen i musikkbransjen hvor det ikke handler om å passe inn, men å skille seg ut. Det synes jeg vi må feire, og jeg er glad for å bidra.
Jahn Teigen har vært et viktig forbilde for deg. Hva er det ved ham som har inspirert deg mest – både musikalsk og som scenepersonlighet?
Han var uredd, han var uhøytidelig og han bød på seg selv.
Hvorfor føles 2026 som riktig tidspunkt for deg å stå på en så stor scene igjen, og hva håper du å formidle nå?
Fordi det er nå jeg har en låt som jeg synes passer til MGP-scenen. Sangen handler om å stå opp for seg selv, og jeg håper den vil finne frem til de som behøver å høre den, og kanskje også inspirere.
Dette er tredje gang du deltar i MGP. Hvordan opplever du at du selv har utviklet deg som artist siden du vant ESC i 2009, og hva har du tatt med deg av verdifull erfaring siden den gang både som artist og menneske?
Jeg har nok blitt mer voksen i uttrykket, men forhåpentligvis uten å miste den barnlige gleden og nysgjerrigheten jeg alltid har hatt til musikk.
Låten «Rise» høres ut som en tittel med mye mening. Hva handler den om, hvordan er den bygget opp, og hva har du bevisst gjort annerledes i struktur, dynamikk og/eller arrangement?
Det er en låt jeg skrev da jeg scrollet for mye på internett og verden virket håpløs, og med den tematikken så var det viktig å understreke det musikalsk. Den begynner i moll fordi det handler om vanskelige tider og motgang. I refrenget synger jeg om å trosse motgangen og tro på seg selv, og da går det over i dur. Enkelt grep kanskje, men jeg er veldig fornøyd med det. Så blir det en slags «mgp-modulasjon» som i stedet for å modulere bare går over til varianttonearten.
Fiolinen er en viktig del av signaturen din. Hvilken rolle spiller den i «Rise» og hva tilfører den historien du vil fortelle?
Det er liksom selve symbolet på at man bruker det man har til å overvinne livets problemer. Selve fiolinriffet blir også mer og mer melodisk utover i låten, og etter hvert som man har mer tro på seg selv.
Du er kjent for sterke, historiefortellende sceneshow. Hvor mye av uttrykket til «Rise» ligger allerede fast, og hvor mye vil utvikles frem mot MGP-scenen?
Det er stadig i utvikling! Hvilket er nervepirrende, men også ganske spennende med tanke på at vi har Norges beste koreograf Mona Berntsen med på laget.
Du har en mastergrad i filmmusikk og komposisjon fra Columbia College i USA. Hva har du tatt med deg derfra som tydelig kan høres i musikken din nå som for eksempel i stemninger, oppbygning eller arrangement?
Dette er mitt første album som jeg har produsert helt selv, og man hører både på lydbildet og orkestreringen at jeg har tatt et dypdykk i orkesterets verden. Mye treblås, klokkespill, strykeorkester ikke bare «Rise» men hele albumet.
Du er ute med albumet «FairytalesToo» som antyder eventyr og som bygger videre på et univers mange forbinder med deg. Hva ønsker du å fortelle gjennom disse låtene, og hva var viktigst for deg å videreføre og å fornye?
Det viktigste å VIDEREFØRE var min måte å bruke fiolinen på, det rå uttrykket, uansett om det er en festlåt eller ballade. Men det NYE går nok mest ut på historiefortellingen, og jeg synger mer og mer om andre folks skjebner, ikke så mye om mitt eget liv. Derfor tror jeg også at albumet vil oppleves mer voksent.
Dette er ditt første popalbum på over 15 år. Hvordan har både du og popmusikken forandret dere i løpet av den tiden?
Jeg er usikker på om popmusikken har forandret seg så mye, men selv så liker jeg å skrive fra hjertet, ikke ut i fra trender. Derfor vil nok noen si at musikken min er gammeldags og retro, men helt ærlig så tar jeg det som et kompliment.
Du beskriver denne perioden som mer moden og personlig. Hva har vært den største kunstneriske risikoen du faktisk har tatt med dette prosjektet?
Som alltid så har jeg null respekt for sjangeroverskridelse, og skriver i alle tenkelige musikkstiler. Fordi jeg synes musikken må gjenspeile det ærlige, allsidige livet. Også på et album.
Hvilke låter fra albumet har du et ekstra sterkt forhold til, og hva er det som gjør dem så spesielle for deg?
«The Breakup» og «Benzo» fordi de er begge tvers gjennom ærlige og gjennomsiktige.
Du har vært åpen om personlige utfordringer knyttet til mental helse og avhengighet. Hva har åpenheten betydd for deg – både som menneske og artist?
Det er det viktigste i verden. Å gå rundt og gjemme på meninger og synspunkter kan virkelig gnage på en. Hvis du hører på albumet mitt så vil du merke hvor ærlig tekstene mine har blitt. Kanskje du til og med blir inspirert!