Med «Alt Som Finnes» viderefører Bizarrekult et uttrykk som har blitt stadig mer personlig for hvert album.
Bandets tredje fullengder bygger videre på tematikken fra «Vi Overlevde» og «Den Tapte Krigen», men beveger seg dypere inn i et landskap preget av avmakt, refleksjon og forsøk på forsoning. Musikalsk holder albumet fast i røttene i norsk black metal, samtidig som post-metal, atmosfæriske flater og mer åpne strukturer får større plass.
«Alt Som Finnes» er også Bizarrekults mest kollektive utgivelse til nå, med gjestevokalister fra blant andre Dødheimsgard, Predatory Void og MØL. Resultatet er et album som føles både mer utlevert og mer nyansert, der temaer som skyld, flukt, tomhet og håp flettes sammen uten å søke enkle svar.
Vi har snakket med frontfigur Roman V. om det nye albumet, du kan lese intervjuet under musikkvideoen.
I NPS-intervjuet om «Den Tapte Krigen» snakket du om den indre krigen og behovet for å sortere hva som faktisk betyr noe. Når du nå sier at «Alt Som Finnes» kommer ut av en ny personlig krise: hva er det denne plata prøver å komme til bunns i, som forrige album bare sirklet rundt?
«Alt som finnes» peker mot det filosofiske konseptet «det du ser er alt som finnes» (beskrevet av Daniel Kahneman) som forklarer at hjernen tar avgjørelser (de store og de små) basert på informasjon som er tilgjengelig (og det vi vet om). Alt annet faller utenfor vårt syn/vår kunnskap og fører til at vi blir overrasket og at vi møter uventede hendelser og uønskede situasjoner. Så mens jeg var opptatt med den indre krigen havnet jeg i en ganske krevende livssituasjon fordi jeg bare visste om «det som fantes», mens det var mange prosesser som foregår uten at jeg la merke til dem. Og da får man et kraftig spark fra realiteten, mister gulvet, og blir skikkelig stressa. Det går ikke an å være forberedt på absolutt «alt som finnes». Først og fremst fordi det er så mye som er utenfor vår kontroll og at alle de andre har sine egne interesser, motiver og mål. Det som faktisk er mulig, er å styrke sin egen mental beredskap. Veien dit er ikke så enkel, men jo mer vi lærer jo bedre forberedt blir vi. Det hjelper å være mer bevisst.
Tracklista har et tydelig spenn mellom titler som «Avmakt», «Håp» og «Tomhet». Var dette en planlagt dramaturgi fra start, eller oppdaget du historien først når låtene var ferdige?
Min tanke var at rekkefølge/tracklista bør leses som et lite dikt som skaper stemning:
Hun, blikket hennes,
avmakt, håp, drøm,
verdens verste,
aversjon og tomhet.
«Verdens verste» beskrives som en låt som går i strupen på konsumkultur. Hva var det som trigget den teksten; et raseri, et personlig ubehag, eller en mer nøktern observasjon av hvordan vi lever nå?
Ubehag, ja. Men kanskje mest frustrasjon av tapt tid og tapte muligheter. Og det hjelper ikke å angre på noe. Det er viktig å akseptere at vi av og til kan være alt for egoistiske, og bli «verdens verste» familiemedlem eller venn, nemlig for å innrømme feil, be om tilgivelse (inkludert å tilgi seg selv) og komme litt sterkere videre.
Jeg sitter ofte med følelsen at alt har blitt overfladisk, uten dype forbindelser og at alle, inkludert dine nærmeste ikke bryr seg om deg (og du om dem). Men… for å være helt ærlig, hvis vi går tilbake til klassisk litteratur fra det 19. eller 20. århundre finner vi disse tankene, disse problemstillingene, det er bare omgivelsene som har endret seg: nye moderne fristelser, nye muligheter å gjøre ting på (også over stor avstand) mens essensen er det samme. Mange av oss bruker tid på ting vi ikke trenger.
«Blikket Hennes» har fått en video som beskrives som «psykologisk horror», og låten peker mot skyldfølelse og et mentalt “labyrint”-motiv. Hva kom først hos deg: historien/temaet, eller den musikalske stemningen som gjorde at du måtte dit?
«Blikket» handler om samvittighet og bør sees (og lyttes) sammen med «Hun» fordi det er en tekst fordelt på to låter, og musikalsk bygger «Hun» opp spenning mot «Blikket». Jeg var lenge opptatt av samvittighets rolle i alt vi gjør, kanskje helt fra ungdomsskolen da jeg leste Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Det at politiet kjente til hvem forbryteren er, men ventet frem til at han torturerte seg selv så mye av egen samvittighet, er et av de aller viktigste temaene i boken. Samvittighet er til stedet hele tiden og kjenner alt om oss uansett om vi vil det eller ikke. Det går ikke an å gjemme det du har tenkt om fra samvittighet, den er rett og slett for alltid.
Når det gjelder video så synes jeg at Natalia laget perfekt visualisering av låtens fortelling (jeg kom med forslag til innholdet i video) og den videoen er et rent mesterverk. Hun deltar bade som regissør og videooperatør, men spiller også samvittighet selv!
«Drøm» ble sluppet 7. januar (2026), og du beskriver den som en flukt, samtidig som teksten (slik labelen siterer deg) handler om å bli jaget og til slutt tape et slags livs-race. Hva er det drømmen faktisk redder deg fra her: skam, forventninger, ansvar – eller bare støy?
Det er et forsøk til å rømme fra det daglige, fra ansvar, alle forventinger og rutiner. Alt er så omfattende at du mangler overskudd til noe, og bare i en drøm får man litt ro, litt rom til å puste, å være noe annet enn man ellers er, eller kunne ha vært. Derfor ønsket jeg også å få en annen stemme i låten (selv om min stemme også er der i bakrommet), til og med at det er en kvinnelig stemme. Og det handler selvfølgelig om identitet. Hvem er jeg egentlig? Hvor hører alt dette til? Hvorfor? Retoriske spørsmål som ikke blir besvart. Det kommer an på mange ting, handlinger, kontekst og tid. En kan ha så mange identiteter som finnes og samtidig være ubestemt, støpt i noen som helst form, og så smelte igjen.
«Tomhet» skal være første Bizarrekult-låt sunget på engelsk. Hvorfor skjedde det akkurat her? Var det et språklig behov i teksten, et ønske om avstand, eller traff engelsken en annen emosjonell nerve?
Vanskelig å forklare egentlig. Det bare føltes riktig og det kom noen linjer på engelsk da jeg hørte på musikken. Og jeg synes at Kim sin stemme traff en helt annen nerve; emosjonell, sårbart, nesten som å stå helt naken på en scene.
Hvordan jobber du med språk i tekstene? Begynner du med meningen og finner ord, eller begynner du med lyd/rytme og lar meningen komme etterpå? (Og endrer svaret seg nå som du også skriver på engelsk?)
Det er ingen fasit her. Jeg har en del notater liggende på telefonen eller på papir, noen ganger dukker det bare opp dikt i hodet. Eller så hører jeg på musikken i demo-versjonen og tar det som kommer i form av prosa, og så justerer den videre med rim, form og innhold. Med «Den Tapte Krigen» ble mye av tekstene skrevet mens jeg løp i skogen under korona-tiden. Noen ganger blir jeg inspirert av andre – hvis jeg leser en interessant bok og finner ord eller konsepter som treffer godt kan jeg ta det derfra («det du ser er alt som finnes» kom fra Kahneman) og utvikle ideen, hva det betyr for meg eller generalisere litt. Jeg kan begynne på et språk og skifte den underveis hvis det føles riktig, eller blande de. Da er vi igjen på identitetsspørsmål – hvordan påvirker valg av språk identitet? Mange språk – mange identiteter?
Omslaget er laget av Gravestench Art, og Metal Archives oppgir at utgivelsen kommer med 8-siders booklet. Hva ønsker du at folk skal “forstå” gjennom det visuelle rundt plata. Er det en forlengelse av teksten, eller et eget rom som sier noe annet enn musikken?
«Alt som finnes» har litt mer klassisk «svart» stil som går i en middelaldersk-dyptrykk retning. Musikken er ganske rå og røff og det visuelle signaliserer det. Du møter samvittighet på tronen omfavnet av diverse skapninger med fristelser. Alt på et sted – i ditt tankerom, hvem vinner og hvem er disse massive bevæpnede dyrene: en bjørn, en ulv, en elg? Er de på vakt?
Denne gangen er det flere stemmer inne i prosjektet (Vicotnik, Lina R., Kim Song Sternkopf). Når du inviterer andre inn i et univers som har vært så nært knyttet til deg: hva er det du gir fra deg, og hva er det du aldri gir fra deg?
Det er ganske individuelt og spesielt med alle tre – Yusaf, Kim og Lina. Det viktigste er at de utrykker dem selv i min tekst og musikken, og at dette forsterker budskapet. Små justeringer i tekst, melodi – alt er lov, så lenge vi ikke går for langt fra opprinnelig stemning og mening. Det som er avgjørende (men ikke veldig overraskende) er at vi er ikke så forskjellige når vi prater om diverse ting. Lider lidende sjeler likt? Eller bare at vi, mennesker, faktisk er ganske like på innsiden, bare ønsker å fremstå som helt forskjellige individer -men ønsker det samme, opplever det samme, føler det samme?
Albumet er innspilt ved Seaside Room og produsert/mikset/mastret av Miguel Tereso ved Demigod Recordings. Hva var den viktigste produksjonsavgjørelsen dere tok for å få fram «Alt Som Finnes»-følelsen, og hva måtte dere ofre underveis (råskap, klarhet, rom, tempo) for å lande der?
Helt ærlig – ingen ting ble ofret underveis. Det er rett og slett det beste jeg kunne ha tenkt meg (selv om det kanskje høres banalt ut) og faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg opprinnelig. Nettopp fordi vi jobbet med tekstene og vokalen så mye. De siste ordene på slutten av «Tomhet» ble lagt til et par dager før jeg sendte alt til Miguel. Skulle det være min absolutt siste plate, er jeg bare stolt av det: gjennomtenkt og moden. Og min bestilling til Miguel var at jeg ønsker at det låter massivt, klart og rått.
20+5 spillelisten din er proppfull av metal av diverse slag, men man kan jo fort også lure på; hører du på annen musikk som ikke er rock eller metal?
Depeche Mode, men folk blir ikke overrasket over det da vi slapp ut en egen versjon av deres «Useless» i fjor. Noe som kanskje er helt uventet er Ghostly Kisses «Never let me go» og «The city holds my heart». Jeg oppdaget prosjektet i 2023 og den traff stemningen ideelt. Ellers det er mye klassisk på hjemmebane: Stravinsky, Ravel, Moussorgsky.