I det øyeblikket ordene stilner og kjente ansikter glir ut av erindringen, hender det at kjærligheten lyser klarere enn noen gang.
Eide Olsens nye single «Jeg husker alt» setter ord og toner til et av livets mest sårbare tema: Demens. I en lavmælt og inderlig komposisjon møtes glemselens stille alvor og kjærlighetens urokkelige kraft, som to sider av samme livskamp.
Dette er en sang som våger å se smerten i øynene, uten å vende blikket bort. Den beveger seg langs demensens skjøre grense, men bærer samtidig et varmt og menneskelig lys i seg.
Vi har snakket med Eide Olsen om låten, og om hans personlige erfaring med demens.
Hva slags følelser vekker det i deg å se noen du er glad i miste erindringen om kjente ansikter og hendelser?
Å miste noen man står nær, litt etter litt, er en smertefull prosess som setter både hjerte og sinn på prøve. Selv om man kanskje har forestilt seg hvordan det kunne bli, er det umulig å være fullt forberedt. Den logiske forstanden og følelseslivet utfordres på samme tid, og det er naturlig at man ikke alltid makter å håndtere alle reaksjoner.
For følelsene er mange, og de lar seg sjelden lett beskrive. Selv med en indre stemme som forsøker å være rasjonell, hender det ofte at det emosjonelle tar overhånd. En opplevelse av urett og bitterhet kan gå hånd i hånd med den dype sorgen over tapt tid, og tid er noe man aldri får tilbake.
Samtidig trer livets skjørhet tydeligere frem, og med det vokser en ny bevissthet rundt egen helse og tilværelse. Kanskje ligger det en slags gave i denne erkjennelsen, selv om det i øyeblikket føles tungt og meningsløst.
Hvordan opplever du balansen mellom sorgen over tapte minner og varmen som kjærligheten kan bringe, selv når sykdommen utvikler seg?
Sangen jeg har skrevet er om et møte mellom den livslange kjærligheten og dens erkefiende, demensen. Etter å ha observert min egen mor og far utkjempe dette, et av livets siste store slag er jeg ikke i tvil om at kjærligheten, om man nå er så heldig å være omsluttet av den, alltid kommer seirende ut. Det betyr ikke at det er enkelt å stå i denne kampen, men det blir livsnødvendig å ikke gi seg. For den som har delt et helt voksenliv i tosomhetens kjærlighet, kjenner ingen annen vei. Man kan ikke annet enn å fortsette å elske fordi det finnes ingenting annet.
Som sønn er man ikke bare deltaker i dette sørgelige dramaet man er også en observatør. Det gir et annet perspektiv. Å være vitne til mine foreldres kjærlighet, deres sykdomsutvikling og fortvilelse var smertefullt. Samtidig ble jeg fylt av en dyp, respektfull forståelse for rekkevidden av deres livslange valg – valget av hverandre. Det vekket et spørsmål i meg; Hva er egentlig livets verdi, om det ikke leves i kjærlighet?
Hvordan kan man som pårørende finne styrke i det menneskelige lyset som teksten beskriver, midt i glemselens alvor?
Det er, forhåpentligvis, mulig å ta inn teksten og oppleve den som en hyllest til den hengivenhet som kun kjærlighet kan romme. Da vil sangen kunne forstås som en ode til denne mannens ubendige tro på kjærligheten. Det kan bli noe å holde seg fast i, ikke bare for ham, men kanskje også for alle oss andre.
Hva lærer man om livet og kanskje også om seg selv når man følger noen gjennom en demenssykdom?
For meg, som sønn, ble det en lang reise. Den begynte med frustrasjon og irritasjon – reaksjoner på endringer jeg ikke forstod og ikke ønsket. Etter hvert kom erkjennelsen av at noe aldri blir som før, og da ble det enda viktigere å holde fast i det som fortsatt er. For også det vil snart kunne komme til å forsvinne.
Bekreftelsene på at «alt forsvinner» kommer fortløpende, og med dem følger et skifte av følelser; fra håp og frustrasjon til savn, fortvilelse og sorg. Men det er først når noe virkelig går tapt at blikket rettes mot det som fortsatt finnes, og det man vil ta vare på. Da forsøker man, så godt man kan, å holde fast ved dette inntil også det glipper. Det hele blir som en vandring inn i det ukjente, innhyllet i tåke hvor man klamrer seg til det lille som fortsatt gir mening.
Som pårørende trer ens eget liv frem i et nytt lys. Man ser hvor skjørt det er, og hvor uvurderlig tiden sammen med dem man er glad i faktisk er. Et smil, et oppmuntrende ord, en klem – ja, selv de mest banale små bekreftelser på nærhet, vennskap, kjærlighet og tilhørighet får en ny og dypere betydning. Det er en verdifull innsikt å ta med seg videre, midt i en ellers krevende og smertefull reise.
Hva kan vi som samfunn gjøre for bedre å støtte pårørende som opplever denne stille, men sterke livskampen?
Jeg er overbevist om at det er svært viktig å snakke mer åpent om demens. Ikke nødvendigvis for å lære hvordan man selv skal takle det hvis noen nære blir rammet, men for å forstå hvordan andre har håndtert det. Det gir innsikt, støtte og kanskje også håp. I fjellvettreglene heter det; Lytt til erfarne fjellfolk. I denne sammenhengen er det et langt bedre råd enn å grave seg ned i tide.
Å ha en pågående samtale om demens på bussen, i Nitimen, i Debatten, i VG og i Dagbladet kunne hjulpet langt flere enn man kanskje skulle tro. Noen vil nok si; «Det blir altfor mye tristesse å utsette folk for hele tiden.» Til det vil jeg svare; De som ikke er interessert, vil uansett raskt scrolle videre til noe annet som underholder – ingen skade skjedd. Men selv de som velger det bort, vil få med seg i det øyeblikket de snur seg vekk at demens er noe man snakker om. At det rammer stadig flere og at han på jobben jo nevnte at…
Demens rammer mennesker og det gjør det på dypt menneskelig vis. Når en i familien får demens, er det ikke først og fremst mangel på leger og fagfolk som merkes, men mennesker som tør å snakke om hvor vanskelig det oppleves det skorter på. Vi må lære oss å snakke sammen om demens. Da må vi gjøre så godt vi kan for å få den samtalen i gang. Vi må naturliggjøre dette som lett kan oppleves som sårbart å snakke om. Først da kan vi møte demens med det viktigste vi har; vår menneskelighet.
Når minnene falmer, hvilke sanser (musikk, berøring, lukt) opplever du som sterkest i å nå frem til den som er syk?
Berøringens betydning forsvinner aldri! Det å få en god klem av din elskede, av din sønn eller datter er noe helt spesielt. Trykket, måten den leveres på, lukten, og varmen er en helt særegen signatur. Dens virkning forsvinner ikke i kroppen og sjelens hukommelse. Dette kan like gjerne også være hvordan du holder hånden og stryker armen. Berøring er sterkest.
Musikk når også frem på magisk vis. Min mor hadde dårlig hørsel de siste årene og det var vanskelig med høreapparat, så det var ikke bare enkelt. Men vi fant et lite triks som alltid fungerte; en spilleliste med hennes favorittsanger. Da vi satte på noen virkelig gode hodetelefoner, og lot tonene fylle henne kunne vi se hvordan ansiktet lyste opp i ren eufori. Med ett så var mor tilbake spaserende på Champs-Élysées i Paris, en varm ettermiddag i mai 1960.
På hvilken måte kan «Jeg husker alt» være en trøst eller en støtte for pårørende til personer med demens?
«Jeg husker alt» er livsbejaende og den forteller om hvor sterk kjærligheten er når demensen banker på døren. Det er bare å åpne opp fordi man kan dessverre ikke nekte den adgang. Det er det triste, men det gode er at selv om demensen er bunnløst destruktiv så rammer den ikke kjærligheten.
Hvilke øyeblikk eller handlinger gir deg håp og styrke som pårørende, og hvordan håndterer du sorgen over det som går tapt, samtidig som du forsøker å leve i det som er?
Jeg gjør så godt jeg kan; lever, puster og forsøker å være et godt menneske. Ofte henter jeg styrke i det min far viste meg da han trofast fulgte mor gjennom tåken i hennes siste år.
Nå som hennes reise er over, kjenner jeg, uten skam en slags lettelse i at far, som nå er så dement har glemt at hun er borte. Det er et underlig, men lindrende paradoks midt i alt det smertefulle.
Hva vil du si til andre som står i samme situasjon?
Snakk sammen! Det er viktig å finne hverandre og dele tanker særlig om temaer man kanskje aldri har tenkt så mye på før. Gjennom slike samtaler blir man ikke bare bedre kjent med hverandre, men også med seg selv. Å sette ord på det som rører seg på innsiden er en utrolig god måte å sortere egne tanker på.
Samtidig er det viktig å være en god lytter. Det handler ikke nødvendigvis om å lese bøker eller gå på kurs, men om å dele og gjerne dele mye med dem man står nærmest. Jeg tror det er avgjørende for å bevare god mental helse når man står i de krevende situasjonene som følger med det å være nær noen som rammes av demens.