Da Freya Ridings slo gjennom med «Lost Without You», var det som om hele popverdenen plutselig skrudde seg mot pianoet igjen og ble stående der, litt lamslått, mens hun sang med en åpenhet som ikke prøvde å være «kul». Låten gikk inn på topp 10 i Storbritannia og ble startskuddet for en karriere der hun har gjort sårbarhet til styrke, og store følelser til et språk folk faktisk tør å kjenne seg igjen i.
I forrige uke valgte vi «Wild Horse» som ukens single, Freyas første nye slipp i 2026. Låten er skrevet og spilt inn i Los Angeles sammen med Sam de Jong og Michael Matosic og føles som et oppgjør med å holde igjen: mer bevegelse, mer luft i brystet, mer «nå gjør jeg dette på min måte».
I vår Q&A forteller Ridings rett ut at hun dro til L.A. for å finne tilbake til kreativ frihet etter å ha forlatt sitt første indie-label, og at det var i rommet med de riktige menneskene at noe løsnet. Hun beskriver et konkret øyeblikk i studio der det plutselig bare føltes som venner som jammet, som om kroppen endelig fikk slippe taket igjen.
Samtidig er dette ikke et brudd med Freya Ridings slik vi kjenner henne, mer en utvidelse. Hun snakker om dualiteten i låtskrivingen sin: den nakne balladen på den ene siden, og den mer anthemiske reis-deg-fra-asken-energien på den andre. «Wild Horse» hører hjemme i sistnevnte familie, som en slags søsterlåt til «Castles».
Her er vår Q&A med Freya Ridings – om å ta tilbake sårbarheten, om å skrelle bort forventningene, og om hvorfor «Wild Horse» kjennes som et frigjøringsnummer. Du kan lese intervjuet under musikkvideoen.
«Wild Horse» har blitt beskrevet som en sang om å ta tilbake friheten og finne tilbake til den kreative gnisten. Var det et konkret øyeblikk i livet ditt der du innså at du måtte «løpe fritt» igjen, og hvordan formet det øyeblikket sangen?
Først og fremst, takk for at jeg får være med, det er alltid en ære å få snakke om musikken jeg legger så mye sjel og sannhet i. «Wild Horse» ble skrevet i L.A. i juni 2024. Jeg hadde flyttet dit for å prøve å finne tilbake til den kreative friheten min etter at jeg forlot mitt første indie-label. Det var et øyeblikk da vi skrev låten sammen med Sam de Jong og Michael Matosic som bare føltes som venner som jammet og slapp alt, noe jeg ikke hadde turt å tillate meg selv på veldig lenge. Jeg vil si at det å skrive denne sangen ble katalysatoren som gjorde at jeg fant tilbake til kreativ frihet utenfor bransjens forventninger. Det forandret alt.
Fra «Lost Without You» til «Castles» og «Weekends» har du bygget et rykte for følelsesmessig ærlighet. Hvordan har forholdet ditt til sårbarhet endret seg siden debuten, føler du deg modigere nå, eller mer beskyttende overfor visse sider av deg selv?
Det var ikke så bra, for å være ærlig. Den følelsesmessige ærligheten jeg la i debutalbumet mitt, som i stor grad besto av låter jeg skrev alene, føltes som om den sakte ble presset ut av meg under arbeidet med album nummer to. Det knuste meg, helt ærlig. En stor del av dette tredje albumet, «Mother Of Pearl», har handlet om å ta tilbake den sårbarheten og gjøre opprør mot dem som sa at sånt ikke ville selge. Jeg slapp virkelig taket og kanaliserte noe dypere og mer underbevisst igjen. Det krevde enormt mye viljestyrke og ild for å finne det frem i meg selv på nytt, og jeg håper fansen kan kjenne det på dette neste albumet.
«Wild Horse» er skrevet sammen med Sam De Jong og Michael Matosic og spilt inn i Los Angeles. Hva var det ved det kreative miljøet der som hentet frem sider i deg som kanskje ikke ville kommet frem et annet sted?
Når jeg ser tilbake, var det en enorm glede endelig å finne mennesker som heiet på meg i en låtskriversession. Jeg hadde blitt så vant til at folk snakket over meg eller sa at ideene mine var for smale, at da jeg møtte Sam de Jong, fikk den avslappede, varme og vennlige energien hans frem en annen side av meg. Det føltes helt oppriktig som et par venner som bare jammet (og som soloartist er det overraskende sjelden for meg). Det gjorde at jeg kjente på glede i et studiomiljø for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg er så utrolig takknemlig overfor Sam for det. Han er også helt vanvittig talentfull, og det hjelper ærlig talt enormt, du slapper mer av i kroppen og kan nyte prosessen. Vi spilte også en runde basketball midt i skrivingen av låta. Jeg tror det hjalp!
There is warmth and strength in equal measure, and the balance between them is where the song catches fire
TuneFountain
Låtene dine føles ofte svært personlige, men treffer samtidig universelt. Når du skriver noe som «Wild Horse», hvordan balanserer du det å fortelle din egen sannhet med å gi lytterne nok rom til å se seg selv i den?
Jeg føler at en sang egentlig bare er en full «voicemail» til den som gjorde deg urett eller som du elsket. Denne sangen er intet unntak. Jeg følte meg så innestengt og hemmet i karrieren min, og helt grunnleggende klar for å gjøre opprør, og minne meg selv på at den guddommelige timingen og den feminine energien som i utgangspunktet fikk meg til å lage musikk, var det jeg måtte overgi meg til igjen. Og det føltes som en ekte forløsning etter at så mye spenning og frykt hadde bygget seg opp i kroppen min. Det kjentes som glede.
Du har beveget deg mellom intime, pianoledede ballader og mer store, anthemiske øyeblikk gjennom hele karrieren. Med «Wild Horse» – føltes det som om du vendte tilbake til noe velkjent, eller at du gikk inn i en ny versjon av lyden din?
For meg føles den som en søsterlåt til «Castles». Freya er den nordiske gudinnen for kjærlighet og krig (og det er jo navnesøsteren min), så jeg har alltid følt at sangene mine er to sider av samme mynt: den ene siden er emosjonell hjertesorg og pianoballader, intimt og sårbart (som «Lost Without You»), og den andre siden er krig, å sulte ut noen som undervurderte deg og såret deg, å reise seg fra flammene og bygge seg selv opp igjen («Castles»). For meg havner «Wild Horse» i den siste kategorien, og jeg er glad for den dualiteten i måten jeg lager musikk på.
«Lost Without You» gjorde deg til den første kvinnelige artisten i Storbritannia på mange år som skrev og fremførte en solo Top 10-hit. Når du ser tilbake: hvordan formet det gjennombruddet selvtilliten din, og forventningene du hadde til deg selv?
Enormt. Det endret alt. Jeg hadde bedt om en sang som den siden jeg var ni år gammel og begynte å skrive og fremføre mine egne låter live. Nesten ti år senere, den hjertesorgen som formet meg og ga meg den sangen, er jeg fortsatt evig takknemlig for. Det er fortsatt grunnen til at jeg får gjøre det jeg elsker. Og nylig, i en arena i Sydney, var det 20.000 mennesker der inne som holdt lysene sine opp for noen de hadde mistet, og det var virkelig som å se ut over et hav av stjerner. Helt mindblowing.
«Wild Horse» bærer en sterk følelse av forløsning og bevegelse fremover. Ser du den som starten på et nytt kapittel, og hvis ja, hva er det som definerer dette kapittelet, emosjonelt og musikalsk?
Ja – det er definitivt starten på et nytt kapittel for meg, som en artist som prøver å fokusere mer på hvordan ting føles enn på hvordan de ser ut for andre. En enorm del av denne jobben handler jo om ytre bekreftelse, og jeg tror det å løsne grepet om det har vært en hard, men befriende prosess. Fansen min har virkelig aldri skuffet meg, og det er derfor jeg føler at jeg kan «trust falle» inn i armene deres igjen, med «sårbarhet» helt i front på dette tredje albumet.
Du har bygget et dedikert internasjonalt publikum gjennom årene. Hvordan har opplevelsen din vært med nordiske lyttere så langt, og kan fans i Norden forvente å se deg på scenen her i nær fremtid?
Det tydeligste minnet jeg har fra å spille i Oslo, var da jeg spilte som support i en vakker kirke midt i sentrum. Det var så mørkt, stemningsfullt og vakkert – men de slo av lysene før jeg hadde rukket å gå av scenen, så jeg tok et steg frem og falt rett ned fra scenekanten og inn i armene på en veldig sterke nordisk kvinne, som jeg er utrolig takknemlig for at tok imot meg. Det er også et sted der navnet mitt føltes normalt for en gangs skyld! Jeg skulle veldig gjerne kommet tilbake og spilt der igjen en dag snart…