Hvis alt er en «gamechanger», er ingenting det. Det er ikke optimisme. Det er språklig inflasjon, og det begynner å ligne et kollektivt språkhavari.
Vi lever i en tid der en bugfix, en ny emoji eller en vegansk aioli blir omtalt som om menneskeheten nettopp tok et gigantisk sprang ut av hulelivet.
Ordet “gamechanger” dukker nå opp i sammenhenger der det tidligere ville vært nok med “oppdatering”, “forbedring” eller “ny funksjon”. Små justeringer omtales som store brudd eller oppdagelser, og hver lansering presenteres som et vendepunkt.
Oppskriften er kjent: litt overtenning, litt caps lock, litt “vi har lyttet til dere”, og en antydning om at alt som ikke begeistrer, i praksis er motstand mot utvikling.
Men virkeligheten er enkel: de fleste ting er ikke gamechangere. De fleste ting er… ting. Oppgraderinger. Små forbedringer. Fine justeringer. Helt greit. Helt normalt.
Dette kan høres ut som “roper mot skyene”-materiale. Men problemet er ikke at ord finnes, problemet er når de mister presisjon. Språket er verktøyet som skiller småting fra skifter. Når verktøyet blir sløvt, blir også evnen til å vurdere hva som faktisk betyr noe, svakere. Når alt er revolusjon, oppstår en form for kollektiv nummenhet.
Hvis hver uke er en “gamechanger”, blir ekte endringer bare en ny notis i samme søppelhaug av store ord. Det er som å bo ved siden av en bilalarm som aldri slutter: til slutt reageres det ikke når huset faktisk brenner.
Ekte gamechangere finnes. De er bare sjeldne. De kommer ikke med “nå kan du endre plassering på knappen” og “nytt ikon i menyen”. De endrer hvordan det jobbes, tenkes, skapes, distribueres og tjenes penger. Samt hva som forventes av teknologien, og av hverandre.
Resten er oppdateringer. Ikke åpenbaringer.
ORDLISTE FOR VOKSNE
Bug fix = en feilretting.
App-oppdatering = en justering.
Ny funksjon = et nytt valg i menyen.
“Personal gamechanger” (om ny kontorstol) = en personlig preferanse.
Gamechanger = noe som faktisk flytter hele spillet.
Internett. Penicillin. Hjulet.
Forskjellen merkes umiddelbart.
Det stopper ikke i Silicon Valley. Språkpesten har spredt seg til beste sendetid. For det samme har skjedd med et annet ord som en gang betydde noe: “unik”.
Se en sesong av «The Voice», «Idol» eller «xxx Got Talent»: Nær sagt alle som kommer et stykke får høre at stemmen deres er “helt unik”. Juryen sier det med alvorlig mine, som om de nettopp har oppdaget en ny naturkraft.
Og det er jo… vissvass.
Unik betyr ikke “bra”. Unik betyr ikke “litt annerledes”. Unik betyr at det bare finnes én. At stemmen er umiskjennelig. At det holder med én linje for å vite hvem som synger, uten å sjekke skjermen.
Det finnes et fåtall unike stemmer i verden, historisk og i dag. Stemmer som ikke bare er fine, men som lager sitt eget språk.
Å kalle en vilkårlig deltaker “unik” er ikke bare et generøst kompliment. Det er uærlig, og det kan faktisk være et hinder. For når noen får høre i beste sendetid at de er “unik”, og så møter en bransje der “unik” betyr identitet, retning og et uttrykk som skiller seg ut i mengden, kan møtet med virkeligheten bli brutal.
Løgn med konfetti føles godt der og da, men tåler dårlig dagslys.
Språket trenger ord som betyr noe når det faktisk smeller. Hvis alt kruttet brukes opp på majones og menyvalg, står man igjen mutt og tom for ord den dagen verden faktisk flytter på seg.