Mens kritikerne kvesser klørne, forsvarer «Harries» utgivelsen for fullt i sosiale medier.
Etter massiv hype og enorme produksjonsbudsjetter er Harry Styles’ nye album ute. Men bak de glitrende discokulene tegner det seg et uventet bilde: Noen av verdens tyngste musikkredaksjoner vender nå tommelen ned og spør om artisten har gått seg vill i sin egen estetikk.
Det har vært knyttet enorme forventninger til «KISS ALL THE TIME. DISCO, OCCASIONALLY.» Likevel opplever Styles nå en kritisk motvind han ikke har vært i nærheten av tidligere i sin solokarriere. Der han før ble hyllet for å forene pop-sensibilitet med rock-arv, mener mange nå at han har forsvunnet inn i en tåke av stil og manglende substans.
Hovedvekten av kritikken retter seg mot det mange oppfatter som en mangel på låtskriverhåndverk. Flere anmeldere peker på at albumet føles mer som en samling av kuraterte referanser enn et helhetlig musikalsk verk.
The album often feels like an expensive mood board in search of a soul
Pitchfork
Den kanskje mest interessante problemstillingen som reiser seg, er om Harry Styles har beveget seg inn i en fase der han er hevet over tradisjonell kritikk. Med en hærskare av lojale fans, ofte referert til som «Harries», ser vi en dynamikk som minner sterkt om Taylor Swifts forhold til sine «Swifties».
It is a reverse ‘Emperor’s New Clothes’ situation where the clothes are the only thing there
Stereogum
Når de faglige dommene svikter, fungerer fansen som et skjold. I sosiale medier ser man allerede hvordan fansen går til motangrep på anmeldere fra Pitchfork og Stereogum, og avfeier kritikk som manglende forståelse for Styles’ visjon. Spørsmålet er om Styles nå er helt avhengig av denne «Swiftie-effekten» for å opprettholde sin status som kulturelt geni når det musikalske fundamentet vakler. Hvis lojaliteten til fansen er sterk nok, spiller det kanskje ingen rolle om musikkpressen mener han har mistet grepet om melodien.
Styles has traded his knack for world-class hooks for a collection of half-baked atmosphere
Paste Magazine
Selv om skepsisen er merkbar, er ikke dommen unison. Noen av de mest etablerte musikkavisene ser albumet som en modig utforsking av nye territorier. Disse publikasjonene argumenterer for at kritikken bunner i en konservativ forventning om at Styles skal fortsette å levere lettfordøyelig pop, mens han selv har siktet mot noe mer komplekst.
A bold, psychedelic step forward that prioritizes artistic growth over radio-friendly anthems
Rolling Stone
Hvorvidt «KISS ALL THE TIME. DISCO, OCCASIONALLY.» blir stående som et dristig kunstnerisk sprang eller begynnelsen på slutten for den unisone Harry-hyllesten, gjenstår å se. For øyeblikket er imidlertid den kritiske kløften dypere enn noen gang. Om Styles kan overleve denne motbøren uten å miste sin kulturelle relevans, vil trolig avhenge mer av fansens utholdenhet og evne til å jage kritikerne av banen, enn av selve musikken.
Styles is no longer playing it safe, delivering a record that challenges our expectations of what a global superstar should sound like
NME