Loyle Carner sitt nye album «Hopefully!» føles som å bla gjennom en notatbok full av små skisser og store følelser.
Dempede farger, røffe streker, en uventet ømhet som dukker opp mellom linjene. Han har alltid vært god på det nære, og på å sette ord på det mange bare kjenner som et stikk i brystet, men her gjør han det med en slags ro, nesten som om han har landet et sted han aldri har vært før.
Fra det rolige åpningssporet «Feel at Home» til den nære og nesten sakrale tittelåten med Benjamin Zephaniah maler Carner frem et bilde av farsskap, arv og fremtid. Det er lavmælt, men aldri flatt. Musikken puster, med jazzpiano, forsiktige gitarplukk og beats som holder seg akkurat der de skal være. Ingenting er overprodusert. Ingenting prøver for hardt. Det er bare ærlig.
Så er det «About Time» som er en låt som føles som en nøkkel til hele albumet. Der snakker han rett fra magen om forholdet til faren sin og hvordan det farger hans egen vei inn i rollen som far. Teksten er enkel, men det gjør den bare sterkere. Når produksjonen sakte bygger seg opp til et følelsesladet klimaks, merker du at noe løsner. Det er også her tittelen virkelig får mening. «Hopefully!» handler om håp, ja, men også om tid. Alt som var og alt som kommer.
Kritikerne har latt seg rive med. The Guardian kalte det hans mest imponerende album så langt, og trakk frem tekstene og den modne stemmen. NME mente det var en balansekunst mellom melankoli og styrke, mens The Line of Best Fit ga en solid åtter og roste kombinasjonen av familiefokus og ny musikalsk utforskning. Det er ikke en ny versjon av Loyle Carner vi møter, men en utvidelse av den gamle. En som tør mer, men sier mindre.
Albumet gikk rett inn på tredjeplass på den britiske albumlisten, noe som sier sitt i et tett releasevindu. På Spotify tikker tallene jevnt oppover. «All I Need» og «About Time» har allerede passert flere millioner, og «Lyin», en stille, rytmisk perle, har også nådd over 2,6 millioner streams. På Metacritic ligger albumet på 82. En sterk start, men det føles ærlig talt som et album som kommer til å vokse hos folk over tid.
For «Hopefully!» er ikke laget for første gjennomlytting. Det er en plate du tar med deg. En du lar følge deg rundt. Som går i bakhodet mens du vasker opp, legger ungen, venter på bussen og så, plutselig, kjenner du at det betyr noe – at det gir deg noe.