Marte Eberson og albumet «Lights From The Ocean» vokste frem i ensomhet og skapetrang, uten en klar plan, men drevet av et sterkt behov for å skape.
Først mot slutten falt brikkene på plass, og resultatet ble et mørkere, tydeligere og mer ærlig album som rommer både det sårbare og det storslåtte og som inviterer lytteren til å være alt på én gang.
Hva var det aller første som satte i gang arbeidet med albumet?
Det startet ganske enkelt med at jeg begynte å lage veldig mange låter. Jeg ble syk med korona en sommer og ble mer eller mindre låst inne. Jeg bestilte Foodora, lå i senga med en synth, spilte inn, sang og skrev tekster. Jeg visste ikke hva det skulle bli eller hvilken retning alt skulle gå i, men jeg hadde behov for å lage masse. Så sendte jeg låtene til Lars (produsent), og han fikk nye låter hver morgen eller hver natt. Etter hvert spurte jeg han om han hadde noen favoritter, og da begynte det å legges en slags plan.
Når merket du at albumet begynte å få en tydelig retning, og hva var det som definerte den?
Det var først på slutten av ferdigstillingen av albumet jeg forstod hvilken retning albumet skulle ta. Det ble mørkere enn jeg hadde tenkt, plutselig var det veldig tydelig. Vi droppet et par av låtene vi allerede hadde gitt ut som singler, og la til et par låter vi egentlig hadde lagt fra oss. Plutselig passet de mye bedre inn.
Hvordan har du jobbet for å samle låtene til en helhet, både i uttrykk og tematikk?
Det har føltes uoversiktlig hele veien, det var først på slutten da Lars (produsent) og jeg skulle være ærlige om hvilke låter som faktisk var favorittene våre, og vi skjønte hvordan uttrykket og tematikken måtte være. Da ble det klinkende klart for oss.
Du har med deg flere markante musikere på albumet, hvordan påvirket samarbeidet uttrykket og dynamikken på albumet?
De jeg har med som musikere har hver og en sitt særegne uttrykk. Du forteller dem ikke hvordan de skal spille. De kommer med sitt sound, sin approach og gir alt de har. Jeg synes det har passet veldig naturlig med musikken jeg har laget. Det var på en måte full klaff. De spiller og synger så overbevisende, og med en pondus som gjør at jeg blir helt overbevist over det jeg hører som lytter. Det er ikke noe bullshit, det er tydelig og klar melding.
Albumet rommer både det lavmælte og det mer åpne og storslåtte, hvordan har dere jobbet med kontraster i lydbildet?
Vi har ikke jobbet aktivt med kontraster, det har kommet ganske naturlig ut fra stemningene i låtene. Jeg har både et mørke og lyse i meg, som jeg føler kommer godt frem i låtene og produksjonen. Det å gi plass og gi tid har kommet naturlig.
Hva har vært viktigst for deg å formidle til lytteren gjennom dette albumet?
At det er lov å være mørk og lys til sinns på samme tid. Vi er ikke én ting. Ingen jeg kjenner er én ting i hvert fall. Vi er høyt og lavt om hverandre, og det synes jeg ikke vi trenger å skjule eller unnskylde
Hvordan opplever du selv at dette albumet skiller seg fra det du har gjort tidligere?
Jeg opplever det kanskje litt tydeligere enn før, tydeligere og mer rett frem tekster. Tydeligere uttrykk også, mer organisk enn tidligere. Jeg opplever meg selv som mer ærlig enn før. Jeg har alltid vært ærlig, men denne gangen viser jeg mer av meg selv.
Hva slags situasjon eller rom ser du for deg at denne musikken passer best i?
Tenker den passer bra i mange situasjoner; på en stor scene, når du sitter på bussen, når du går tur. Det er ingen begrensninger for hvor denne musikken kan passe, synes jeg.
Når albumet nå er ute, hva er du mest spent på rundt hvordan publikum vil ta imot albumet?
Jeg håper bare de vil like musikken jeg har laget, fordi da føler jeg litt at det er det samme som om de liker meg – og jeg synes det er koselig å bli likt. Det er hyggelig om de kan kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver om, enten det er tekstene eller stemningen i låtene.
