Marthe Halvorsen er ute med andrealbumet «Feed the Fire, Breathe the Night», som både bærer på nordisk melankoli og Montréal-puls. Resultatet er et lydlandskap som fremstår som både jordnært og svevende.
Halvorsen viser en tydeligere kunstnerisk trygghet enn på debuten. Hennes stemme står i sentrum både bokstavelig og billedlig, og med en særpreget vokal som veksler mellom sårbarhet og styrke. Det er i dette spenningsfeltet musikken finner sin kraft; intime vers som sakte åpner seg mot mer storslåtte refrenger, og tekster som balanserer det personlige og det universelle.
Albumets emosjonelle tyngdepunkt er «Truth Seeker». Inspirert av en venns vanskelige tid blir låten et løftende bilde på fellesskap, håp og mot. Den fungerer som en kjerne for hele albumets tematikk, og ønsket om å finne mening og nærhet i en fragmentert verden. Likevel er det «Gone» som kanskje setter de dypeste sporene, en storslått komposisjon om klima og natur, laget sammen med Ove Pedersen og krydret med feltopptak av hval og hav. Her aner man slektskap til Sigur Rós i de mest atmosfæriske partiene.
Musikalsk beveger Halvorsen seg mellom indie folk, drømmepop og organiske jazz-farger. Singler som «Invisible Sword» og «Change» viser bredden, fra det mer rytmiske til det ettertenksomme. Det er nettopp denne variasjonen som gjør albumet interessant, og det føles aldri repetitivt, men heller som en helhetlig reise med mange stopp underveis.
Noe av styrken til «Feed the Fire, Breathe the Night» ligger i produksjonen. Halvorsen har produsert platen selv sammen med François Jalbert, og resultatet er varmt, organisk og analogt. Det er et tydelig motsvar til mye av den glattproduserte musikken som dominerer dagens strømmetjenester.
Marthe Halvorsen er vanskelig å plassere i én kategori, men det er også albumets største kvalitet. Hun kan minne om islandske Emiliana Torrini eller norske Vaarin, men likevel ender man opp med konklusjonen som en kanadisk kritiker formulerte så presist; Hun høres først og fremst ut som Marthe Halvorsen.
«Feed the Fire, Breathe the Night» er ikke et album som roper høyt for å bli lagt merke til. Det er snarere et album som finner styrke i stillheten, i naturbilder, i fellesskap rundt et bål og i en stemme som tør å være ærlig. Et album som vil leve lenge hos dem som tar seg tid til å lytte.
Vi tok en prat med Marthe Halvorsen om albumet «Feed the Fire, Breathe the Night», inspirasjonen bak musikken og veien mellom Montréal og Nord Norge.
Hva betyr albumtittelen «Feed the Fire, Breathe the Night» for deg personlig, og hvorfor valgte du nettopp denne linjen som tittel på albumet?
«Feed the Fire, Breathe the Night» er en linje som kom til meg da jeg skrev låten «Truth Seeker». Verden føles som et kaotisk sted for tiden, og denne linjen representerer for meg et bilde på håp og samhold. -et mantra for å komme oss gjennom en vanskelig tid. Enten det er på et personlig eller mer globalt plan. Bildet av bålet og flammen representerer for meg håp og fellesskap. Noe sirkulært og tidløst som har bundet oss sammen som mennesker gjennom tidene. Jeg synes også det er et fint bilde på balansen mellom det å lære å være tilstede i det vanskelige, men samtidig også holde liv i flammen og håpet.
Du beskriver tittelen som et slags mantra i en kaotisk tid. Hvilken rolle spiller håp i musikken din og spesielt i dette albumet?
Låtskriving er for meg min måte å fordøye verden på. Det er veldig sjeldent at jeg bestemmer meg på forhånd for hva jeg skal skrive om, og det skjer som regel ganske intuitivt. Jeg liker at musikk kan hjelpe oss å komme i kontakt med mange ulike følelser og å hjelpe oss å få dem ut av systemet.
Håp spiller nok en viktig rolle, men også det å kunne gi rom for å føle på det som er vanskelig også. Hele følelsesregistret, men jeg har blitt gjort oppmerksom på at mange opplever at det er mye håp i musikken min – og det er jo veldig fint å høre. Jeg tror det er viktig å fortsette å ha tro på at endring er mulig i den tiden vi lever i.
Hvordan har det påvirket deg kreativt å spille inn deler av albumet både i Montréal og Nord-Norge, to steder med så ulike omgivelser og stemninger?
Det er et godt spørsmål. Montreal har gitt meg tilgang på fantastiske musikere og et kreativt miljø som har betydd veldig mye for meg. Det var på en måte her jeg først begynte å etablere meg som artist og jeg er veldig takknemlig for hvor godt jeg har blitt tatt imot her. Montreal er en smeltedigel med masse musikk og musikere fra hele verden, og det synes jeg er veldig inspirerende.
Selv om jeg er her nå, er Nord-Norge for alltid å bli «hjemme», og naturen og folkene i nord utgjør en stor del av identiteten min. Nesten alt det visuelle som hører med på albumet mitt er bilder og video tatt hjemme i nord med lokale samarbeidspartnere. Jeg tror begge stedene har vært med på å sette sitt preg på musikken min på ulike måter. Jeg er veldig glad for også å ha med meg en av mine norske samarbeidspartnere fra mitt første album, Ove Pedersen, på noen av låtene på det nye albumet også. Sammen med mange andre dyktige musikere fra Montreal.
Hvordan har det vært for deg å ta et større steg inn i produsentrollen, og hva ønsker du å bidra med som kvinnelig produsent i en fortsatt mannsdominert del av bransjen?
Det har alltid vært viktig for meg å lage den musikken jeg vil lage og ha den kreative kontrollen over prosjektet mitt. Jeg tror egentlig det er mange flere kvinnelige produsenter der ute enn det som blir kreditert. Forhåpentligvis er det i ferd med å endre seg. Jeg tror kanskje at vi har kommet litt lengre på akkurat det i Norge enn her i Canada, spesielt når det kommer til de mer «akustiske» musikksjangrene. Jeg føler man hører mer om kvinnelige produsenter innen elektronisk musikk, selv om det finnes unntak. Jeg har også vært heldig å få jobbe med mange fantastiske mannlige musikk-kolleger, som har støttet meg og gjort meg tryggere i å stole på det jeg kan. Spesielt François Jalbert, som er med som med-produsent på noen av de nye låtene. Han har vært en slags mentor for meg som produsent på denne platen.
Det er viktig for meg å si at det absolutt ikke er noe galt i å bruke en mannlig produsent heller, og man kan fint ha kontroll over sin egen musikk og lyd uten å være sin egen produsent også. Det viktigste er å finne gode folk å jobbe med, som er med på å støtte din visjon som artist.
Jeg håper og tror at vi vil se mange flere kvinnelige produsenter også innen de mer akustiske sjangrene i fremtiden, og jeg synes det er veldig inspirerende å følge med på utviklingen.
Hva var viktigst for deg i valgene av instrumentering og produksjon da du jobbet frem det organiske og atmosfæriske lydbildet som preger albumet?
Jeg visste veldig tidlig at jeg ville ha med meg François Jalbert på laget, som er en musiker som jeg har spilt masse med i Montreal. Han er en mester på det atmosfæriske og vi har veldig lik smak rent musikalsk. Jeg synes det er fint å kunne kombinere det organiske og jordnære med det mer atmosfæriske og drømmende. Jeg liker å jobbe med ekte instrumenter og mye analogt utstyr. På albumet er det med en del litt «utradisjonelle» instrumenter for sjangeren, og jeg synes det er spennende å kunne ha med andre instrumenter enn bare det klassiske «bass, tromme, gitar-oppsettet. To av låtene er spilt inn med det vest-afrikanske instrumentet N’Goni, som er en slags lillebror til en Kora (for de som kjenner til det), og vi har også med perkusjon som calabash og bongas. På låten «Gone» er det undervannsopptak av hval og menneskelig støy som utgjør melodiske elementer og det perkusive i låten.
Det er veldig viktig for meg at musikken min kjennes ektefølt og ærlig, og jeg kunne aldri laget musikk om noe som ikke betyr noe for meg – Marthe Halvorsen
Kan du fortelle om låten «Gone», og hvordan samarbeidet med Ove Pedersen og bruken av hvallyder fra havdypet ble en så sentral del av uttrykket?
Ove og jeg var på et «Artist in residency» opphold på Træna for noen år siden, og jeg hadde med meg tre låter fra det nye albumet, og da jobbet vi blant annet med å finne arrangementer til låten «Gone». Ove hadde på den tiden flyttet til Andøya og blitt kjent med et havforskningsmiljø der, og ble etter hvert en sentral del av et forsknings- og kunstnermiljø på prosjektet «Changes on Northern Shores» som følger med på endringer i havet og innvirkningen det har på hval. Ove fikk etter hvert innføring i og tilgang på hydrofoner for å kunne gjøre opptak under vann og i 2022 resulterte alt dette i prosjektet «Blinded by Sound», en kortfilm/dokumentar som tok for seg hvordan lydforurensning i havet påvirker hval. Ove spurte om han kunne bruke låten min «Gone» i prosjektet, og vi innså etter hvert at disse to verdenene passet perfekt sammen. Ove gjorde en fantastisk jobb med å veve sammen ulike hvallyder og menneskeskapt støy fra havdypet med min vokalmelodi. Etter å ha hørt dokumentarfilmversjonen av låten med alle hvallydene på plass, ble jeg overbevist om at vi måtte bruke noe av dette til albumversjonen av låten også. Sånn startet arbeidet med å velge ut og flette inn hval-universet i albumversjonen av låten.
Hva er bakgrunnen for låten «Truth Seeker», og hva håper du at lytterne sitter igjen med etter å ha hørt den?
Jeg skrev denne låten samtidig som en nær venn av meg gikk gjennom en veldig vanskelig tid. Jeg reflekterte mye over verdien i det å få lov til å være der for noen selv når ting er på det aller vanskeligste, og hvordan det fører oss mye nærmere hverandre. Det å tørre å være sårbar og slippe folk inn, selv når ting er på det mørkeste.
Jeg håper at lytteren kan sitte igjen med en slags forløsende følelse. En følelse av at det er ok å snuble litt i livet av og til, og at det også kan være med på å gjøre oss til litt klokere og varmere mennesker. I tillegg håper jeg jo at linjen fra sangen som har blitt til albumets tittel, «Feed the Fire, Breathe the Night» kan føles som et fint mantra og ha med seg gjennom en vanskelig tid.
Hvordan nærmer du deg sårbare og personlige temaer i låtskrivingen, og hvordan balanserer du det å være ærlig med det å beskytte både deg selv og andre?
Min tilnærming til låtskriving er veldig intuitiv, og musikk er nok for meg som for mange andre en slags terapi. Ting som trenger å settes lyd og ord på kommer til uttrykk i musikken. Det er en måte å fordøye verden på. Musikken er veldig personlig, men jeg håper også at den kan være universell og finne ny mening hos andre. Selv om jeg skriver mye basert på opplevelser og refleksjoner fra eget liv, er det veldig viktig for meg og ikke utlevere noen andre. Noen låter snakker mer i bilder og metaforer, mens andre er mer eksplisitte. Jeg synes det er fint å ikke alltid skulle forklare bokstavelig hva alle låtene handler om for meg, men at det kan være rom for at lytteren også kan finne sin egen mening i sangene. Kanskje er det også en måte å beskytte seg selv litt på.
Det er veldig viktig for meg at musikken min kjennes ektefølt og ærlig, og jeg kunne aldri laget musikk om noe som ikke betyr noe for meg.
Hvor bevisst er du på å bevege deg utenfor sjangerboksen, og hvorfor er det viktig for deg at musikken din ikke skal være lett å plassere?
Det har aldri vært et mål i seg selv at musikken min ikke skal være lett å plassere. Det har nok bare blitt sånn som et resultat av at jeg selv hører på mye forskjellig musikk og har vært eksponert for mye musikk fra rundt omkring i verden. Men jeg har nok aldri vært så veldig glad i å bli puttet i boks nei. Selv om det nok hadde gjort jobben litt lettere med å skulle promotere musikken min.
Hva slags prosess lå bak låten «The Swim», og hvordan endte pepperkakeboksen opp som en del av perkusjonen?
«The Swim» er en av de første låtene jeg skrev til det nye albumet, men som brukte litt tid på å finne sin form rent produksjonsmessig. Jeg hadde spilt inn deler av låten mellom Montreal og Nord-Norge, men følte lenge at det manglet noe. Jeg begynte etter hvert å jobbe med en trommis i Montreal, og håpet at trommene kunne være med å gi litt mer driv til låten. Vi booket innspillingstid i et veldig bra studio i Montreal og dro inn med ganske åpne kort. Vi prøvde litt ulike tilnærminger, og fant til slutt en retning på trommene som jeg følte passet godt og som var med å gi en ny puls til sangen. Det var rundt juletider og jeg hadde bakt pepperkaker som jeg hadde tatt med i studio. De lå i en liten metallkakeboks, og plutselig fikk jeg et innfall om at det hadde vært gøy å få trommisen til å prøve å spille på den, for å eksperimentere med litt andre lydfrekvenser og lydteksturer. De andre som var med i studio tente på ideen, og så var vi i gang. Det ble et veldig artig øyeblikk i studio, og jeg skjønte med en gang at «her er det noe». Nå kaller jeg det bare for «Portishead trommene», for det føles som noe Portishead-aktig over lyden. Etterpå la vi på elektrisk gitar og François begynte å veve sammen nye el-gitar fraser sammen med Ove sine opptak fra Norge. Deretter jobbet vi frem et litt mer støyete parti i låten som jeg følte at vi trengte for å skape litt mer dynamikk, og for å få frem den litt mer kaotiske følelsen som jeg ønsket å få frem i deler av låten. Det var alt i alt en veldig tilfredsstillende følelse at låten endelig landet der den skulle.
På hvilken måte har bruken av det vestafrikanske instrumentet «N’Goni» preget låtene «Mama» og «Ginnungagap», og hvordan ser du selv på samspillet mellom dette instrumentet og den norrøne tematikken i «Ginnungagap»?
Både «Mama» og «Ginnungagap» har med det vestafrikanske instrumentet «N’Goni». Saulo Olmedo Evans som spiller på platen er også kjæresten min, og bygger sine egne N’Goni hjemme i leiligheten vår, så det er et instrument som jeg har blitt veldig glad i etter hvert. Melodien til begge disse låtene ble til i en slags jamsession sammen med Saulo, og det var veldig gøy å skrive låter på en annen måte enn med akustisk gitar som utgangspunkt. Jeg elsker den varme og organiske lyden av dette instrumentet og den mer sirkulære følelsen det har bidratt med på disse to låtene.
«Ginnungagap» kom til etter at jeg hadde reflektert mye over hvordan ulike symboler fra vår norrøne kulturarv har blitt misbrukt opp gjennom tidene, og hvordan en del høyreekstreme miljøer fortsatt i dag bruker ulike norrøne symboler på en veldig arbitrær måte og til skadelige formål. Det gjør meg i grunn ganske sint.
Jeg har vært veldig fascinert over symbolikken i skapelsesmyten om «Ginnungagap», og om de to ulike ytterpunktene ild og is som møtes og smeltes sammen, og som gjør at verden og liv oppstår. Jeg synes det er et veldig fint bilde på at vi trenger mangfold i verden og at møter mellom motpoler ofte kan bidra til veldig viktige ting. Så da ble det en sang inspirert av det.
Selv om det aldri var helt planlagt å bevisst bringe norrøn tematikk og et vestafrikansk instrument sammen, så synes jeg jo i ettertid når jeg ser tilbake på det, at det har blitt en bra oppsummering av denne refleksjonen.
Er det et bevisst valg å lage et album som ikke følger dagens korte og strømlinjeformede format, men heller lar låtene ta den tiden de trenger?
Jeg vil nok si at det har vært et bevisst valg å la låtene få være så lange som de ønsker å være, og ikke bevisst prøve å få de til å passe inn i et mer kommersielt format. Jeg liker at man kan få lov til å være i en følelse eller en stemning over litt lengre tid, og det føles nok kanskje som en liten rebelskhet i det å tørre å ta seg tid i en verden som ofte beveger seg i et veldig høyt tempo.
Hvordan har det vært å få oppmerksomhet internasjonalt, både fra medier, radiokanaler og anerkjente aktører som Putumayo World Music?
Det er alltid veldig hyggelig når noen tar seg tid til å lytte til musikken. Det aller viktigste for meg er at de som hører på musikken min kan føle noe når de hører på og finne mening i musikken. Det betyr veldig mye for meg og jeg synes fortsatt det er et mysterium hvordan musikken min kan bety noe for andre enn meg selv.
Det var absolutt veldig stas å få bli en del av Putumayo universet. Jeg har vokst opp med flere av Putumayo-albumene og har ofte brukt dem til å oppdage masse bra musikk fra rundt omkring i Verden. Jeg hadde aldri trodd at jeg en dag skulle få en låt med på et av albumene deres. Det er veldig stas og også en fin måte for musikken å nå ut til nye folk over hele verden.
Hva ønsker du å formidle med avslutningslåten «Alle har en plass», og hvilken plass har Nord-Norge i musikken din i dag?
Fascinerende nok har jeg fått veldig mange forespørsler om å dele mine norske låter når jeg spiller konserter her i Canada, og det har vært veldig overraskende og fint å oppdage. At jeg kan ha med meg litt av språket mitt inn i min musikalske verden her også, og at det kan gi mening selv om folk ikke forstår ordene jeg synger. Som med resten av låtskrivingen min, så planlegger jeg ikke heller hvilket språk jeg skriver på. Selv om de fleste låtene mine er på engelsk, dukker det av og til opp en og annen låt på nord-norsk. Nord-Norge er veldig viktig for meg og en stor del av identiteten min, og det føltes fint å kunne avslutte albumet på norsk og med en låt som reflekterer rundt det at vi alle har en plass vi kommer fra. En plass hvor vår historie er vevd sammen med landskapet og naturen rundt oss. Det er viktig for meg å ikke glemme hvor jeg kommer fra.
Hva har du lært om deg selv, både som artist og som menneske underveis i prosessen med å lage dette albumet?
Oj, det er nok ganske mye. For det første så har jeg har lært mye om tålmodighet i prosessen rundt det å skaffe midler til å kunne lage platen slik jeg har ønsket. Som uavhengig artist er man jo involvert i absolutt alle faser av det å lage et album, og jeg har også lært veldig mye ny teknisk kunnskap i forhold til innspilling, produksjon og postproduksjon.
Jeg bærer alltid med meg en visjon og et klart bilde av hva jeg vil skape og hvilken musikalsk retning jeg vil gå. Likevel står jeg ofte ansikt til ansikt med en indre kritiker, en stemme som tviler. Jeg prøver å lære meg å la den stilne, å legge den på hylla litt oftere. Kanskje har jeg også blitt bedre til å stole på at jeg allerede har mye mer i meg enn jeg selv alltid våger å tro.
De som ønsker å oppleve deg live, hvor kan de gjør det og hva kan de forvente seg på en konsert med deg?
I midten av oktober spiller jeg releasekonsert i Montreal, før jeg legger ut på en liten albumturné i Canada til vinteren og våren. I tillegg så håper jeg at det dukker opp noen muligheter til å komme hjem å spille konserter i Norge også. På konsert med meg kan man forvente en intim opplevelse som er både ærlig, følelsesladet og nært.