MONALINN er en norsk-bosnisk artist som forener R&B, soul, hiphop, jazz og elementer fra Balkan til et varmt, sjelfullt uttrykk.
Albumet «A New Place» speiler hennes reise gjennom hjertesorg, selvrefleksjon og ny styrke, med ærlige tekster og moderne produksjon. Gjennom sitt eget label viser hun fullt eierskap til sin kunst, og formidler både røtter, følelser og frihet i musikken sin.
Vi tok en prat med MONALINN om hvordan sårbarhet kan bli en styrke, og om reisen mot å eie sitt kunstneriske uttrykk fullt ut.
Gratulerer med albumet «A New Place». Hva betyr tittelen for deg og hva ønsker du å formidle enten i livet ditt, musikken din eller begge deler?
Tusen takk! «A New Place» handler både om et fysisk og emosjonelt rom. Det representerer et sted hvor jeg kan være meg selv fullt ut, både som menneske og artist. Albumet reflekterer min reise etter kjærlighetsbrudd, med alt fra sårbarhet til selvoppdagelse, og jeg håper lytterne kan kjenne seg igjen i følelsene og kanskje finne sitt eget «nye sted» gjennom musikken.
Du har tidligere gitt ut musikk som Emél, men nå presenterer du deg som MONALINN og har startet ditt eget label. Hva lå bak denne forandringen, og hvordan har det vært å ta fullt eierskap til ditt eget kunstneriske uttrykk?
Jeg driver Emél parallelt med MONALINN, men de to prosjektene er forskjellige. Som Emél samarbeider jeg tett med produsenter og musikere, og skriver hovedsakelig tekst og melodi (toplines) med fokus på house og dansemusikk. MONALINN er mitt hjerteprosjekt – her skriver jeg all musikken selv, utvikler hele uttrykket, og kombinerer R&B, soul og elementer fra min bosniske kulturarv. Det føles fantastisk å endelig dele et mer personlig prosjekt som virkelig viser hvem jeg er som artist og låtskriver. Mange artister har flere prosjekter for å utforske ulike sider av seg selv, som Beyoncé med soloarbeidet sitt og The Carters, og akkurat det ønsker jeg å gjøre med MONALINN og Emél. Det gir meg rom til å utforske ulike musikalske uttrykk.
Musikkblandingen din: R&B, soul, hiphop med jazz og elementer fra Balkan – kan du fortelle litt om denne kombinasjonen, og hva det betyr for deg å trekke inn røtter fra den bosniske kulturarven din?
For meg føles det helt naturlig å blande soul, R&B, jazz og Balkan-elementer, fordi alle disse stilene representerer ulike sider av hvem jeg er og vekker alle følelser i meg. Soul og R&B gir meg først og fremst rom til å uttrykke meg personlig og formidle følelser som kjærlighet, tap og refleksjon. Samtidig er musikk fra Balkan noe jeg har vokst opp med. Den ligger dypt i meg og knytter meg til røttene mine og min kulturarv.
Jeg husker fortsatt bilturene fra Bosnia til Kroatia, med spillelister som strakk seg fra Amy Winehouse med hennes rå, pulserende stemme og Mariah Carey med glitrende melismer, til Bjørn Eidsvåg med hans varme, melankolske fortellerstil. Musikken kunne så bevege seg videre til en følelsesladet bosnisk folkevise med Amira Medunjanins sjelfulle vokal, før den glir over i varme, sjelfulle latino-blås og rytmer, som på Marc Anthonys lidenskapelige album «Contra La Corriente».
På albumet har jeg inkludert egne versjoner av to folkekjære bosniske folkeviser, kjente over hele Balkan og utover, samtidig som resten av låtene er egenskrevet. Jeg har dratt inn soul-, R&B- og hiphop-elementer i folkeviseversjonene, og brukt Balkan-elementer gjennom vokale fraser, harmonier, bosnisk sangtekst og trompet for å skape en rød tråd. Det føles viktig å hedre røttene mine samtidig som jeg forteller mine egne historier på min egen måte.
Tolkningen av «U Stambolu na Bosforu», hvilket forhold har du til denne låten, og hvordan har du fornyet den på din egen måte?
Denne sangen har alltid hatt en helt spesiell plass i hjertet mitt som en av mine favorittviser fra Bosnia. Jeg har beholdt den tradisjonelle sevdalinka-strukturen, men gjort den til min egen gjennom moderne produksjon, hiphop-groove og personlig tolkning i vokalen. Målet var å skape en bro mellom tradisjon og nåtid, og å formidle egne følelser av tap og sorg som resonnerer med meg.
Samarbeidet med produsenten Ole Petter Oras Ålgård, hvordan var det, og hva var viktig for dere i å balansere moderne og tradisjonelle lyder?
Samarbeidet med Ole Petter var utrolig inspirerende. Han er både dyktig og kreativ, og sammen utforsket vi hvordan vi kunne kombinere moderne beats og produksjonsteknikker med tradisjonelle Balkan-elementer for å skape et organisk, levende sound. Han kom stadig med ideer – alt fra å legge inn en Motown-inspirert groove på «U Stambolu na Bosforu» til hvordan vokalharmoniene skulle bygges opp. Målet vårt har hele tiden vært å skape et lydbilde som føles moderne, samtidig som det er tro mot røttene mine.
Tekstene dine kretser rundt følelser, hjertesorg og selvrefleksjon. Hvor personlig er dette albumet, og hva inspirerte deg mest i skriveprosessen?
Albumet er personlig, men ikke på den klassiske «nå skal jeg skrive om følelsene mine»-måten. Det handler mer om å fange øyeblikkene; de rare tankene, de ærlige reaksjonene, alt som skjer mellom sorg og ny energi. Noen låter kom ut av ren frustrasjon, andre av ro og katarsis. Jeg ble inspirert av artister som Tyler, The Creator, Frank Ocean, H.E.R. og Erykah Badu, artister som tør å være ekte uten å pynte på det. Jeg ville at tekstene mine skulle føles ærlige, direkte og litt ufiltrerte – ikke perfekte, men fulle av liv og følelse.
Hva betyr låten «Go Back» for deg, og hvorfor valgte du å slippe den som en single?
«Go Back» skiller seg litt ut tematisk, siden den ikke handler om kjærlighet eller brudd, men heller om å lengte tilbake til sitt gamle jeg og finne ro i hvem man er nå. Jeg liker kontrasten mellom den nostalgiske teksten og det lekne, energiske soundet. Den er ærlig, men samtidig lett. Jeg valgte å slippe den som single fordi den fanger den åpne, reflekterte stemningen i musikken min, og gir et fint første møte med lydbildet på albumet.
Hvilke artister eller sjangre har inspirert deg, og hvordan har du utviklet uttrykket ditt?
Opp gjennom årene har jeg blitt inspirert av mange ulike artister. H.E.R., SZA og Erykah Badu har lært meg hvordan man kan bruke stemmen på en måte som føles ekte og sjelfull. Erykah Badu og D’Angelo har lært meg hvordan man kan leke med rytme og følelser samtidig, mens Frank Ocean, Amy Winehouse, Mariah Carey og Michael Jackson har vist meg hvor mye man kan uttrykke med vokalen, fra rå kraft til lekne melismer. Jeff Buckley har en unik måte å formidle følelser på som alltid treffer meg, og Radiohead har inspirert meg med sin eksperimentelle tilnærming og evne til å skape atmosfærer.
Jeg henter også inspirasjon fra norske artister som Karpe og Emilie Nicolas, som begge blander språk og kulturer på kreative måter. Det har vist meg hvordan man kan integrere egne røtter og personlige uttrykk i musikk som fortsatt føles moderne og nyskapende. I tillegg har jeg hentet mye inspirasjon fra bosniske artister som Himzo Polovina og Amira Medunjanin, som begge har en enorm tilstedeværelse og emosjonell dybde i stemmen.
Musikk har fulgt meg hele livet. Jeg startet med sangtimer som seksåring og piano som sjuåring, skrev min første sang som niåring og begynte for alvor å lage egne låter på Toneheim folkehøyskole i 2018 med Ine Hoem som sanglærer. Under studiene på rytmisk utøvende ved Universitetet i Agder utviklet jeg dette prosjektet videre, og gjennom eksperimentering med vokal, tekst og uttrykk har jeg gradvis funnet stemmen og uttrykket mitt.
Erfaringen fra The Voice, hvordan opplevde du å stå i rampelyset så ung, og hva lærte du?
Det var både spennende og utfordrende å stå i rampelyset som 17-åring, som yngste deltaker i sesongen. Jeg lærte tidlig å takle nye situasjoner, press og forventninger, samtidig som å stole på min egen stemme og smak. Erfaringen ga meg både selvtillit og verdifull innsikt som jeg har tatt med meg videre i karrieren.
Har du et spesielt musikalsk minne som du vil dele med oss?
Gjennom Bjørn Ole Rasch, min tidligere lærer ved UiA, fikk jeg være med og synge på Bjøro Hålands jubileumskonsert «Bjøro Håland 80 år» sammen med Bjørn Eidsvåg, Kurt Nilsen og Helene Bøksle. Det var en fantastisk konsertopplevelse som jeg aldri vil glemme!
Hvordan føles det å spille live, og husker du et spesielt øyeblikk?
Å spille live har en helt egen energi. Det handler ikke bare om å fremføre låtene, men om å la dem leve i øyeblikket og kjenne publikums reaksjoner på hver nyanse. Jeg elsker å formidle følelsene direkte og samtidig kanskje vise låtene mine i en ny drakt. Jeg har allerede spilt albumet mitt live under avsluttende masterkonsert ved UiA på scenen BARE i Kristiansand. Et spesielt øyeblikk var da jeg fremførte «U Stambolu na Bosforu», hvor jeg la til et ekstra engelsk vers som ikke finnes på innspillingen, noe som ga låten en ny drakt og farge. Det var en fantastisk opplevelse å dele musikken etter over tre års arbeid, og jeg gleder meg til å gjøre det igjen på releasekonsert.
Utdannelsen ved Universitetet i Agder, hvordan har den påvirket deg som artist?
Studietiden ved UiA i Kristiansand ga meg rom til å utvikle både sangteknikk og kunstnerisk uttrykk, med fantastiske lærere som Bjørn Ole Rasch og Hilde Norbakken. Jeg fikk blant annet god veiledning i sang, låtskriving, samspill og tolkning, samtidig som jeg målrettet jobbet med å forme dette prosjektet. Under masterstudiet fikk jeg virkelig utforske ideer, eksperimentere med vokal og uttrykk, og gradvis utvikle stemmen og soundet mitt. Alt dette har styrket både låtskrivingen og produksjonen på albumet, og vist meg hvordan jeg vil fortelle historier med musikken min og uttrykke meg som artist.
Hva ønsker du at folk skal føle når de hører «A New Place»?
Jeg håper lytterne kjenner nærhet, sårbarhet og refleksjon når de hører «A New Place». Musikalsk ønsker jeg at albumet skal ta dem med på en reise, fra hjertesorg til selvforståelse og styrke, med R&B, soul, hiphop, jazz og Balkan-elementer som understøtter følelsene i tekstene. Målet er at man kan kjenne igjen egne erfaringer og samtidig oppleve et slags «nytt sted» i seg selv gjennom både musikk og ord.