Neon Ion har alltid hatt en egen evne til å få kontraster til å føles som én og samme puls: jazzens frihet, R&B’ens varme og popens klare linjer, pakket inn i et lydbilde som både glitrer og gnager. Med sitt nye album «Laugh Now, Cry Later» (Jazzland Recordings) tar Natalie Sandtorv steget inn i sitt mest personlige prosjekt til nå: et album formet av store livsendringer, brå motstand og en ny måte å lytte på, bokstavelig talt. Resultatet er musikk som insisterer på styrke, humor og framdrift, selv når alt vakler.
Vi snakket med Sandtorv om vendepunktet, om å bygge seg selv opp igjen uten å miste lysten, og om hvordan man kan skape noe som er større enn omstendighetene. Intervjuet kan du lese under musikkvideoen.
«Laugh Now, Cry Later» beskrives som ditt mest personlige og ambisiøse album til nå. Når du sier “vendepunkt” i kunstnerskapet ditt, hva er det konkret som har snudd, og hva har du tatt med deg videre fra det «gamle» Neon Ion-uttrykket?
Jeg tror dette er første gang på mange år at jeg har klart å løfte blikket litt og se helheten i meg selv, både som musiker og låtskriver. I lange perioder har jeg vært veldig nede i detaljene, enten i produksjon, utforsking av lyd, eller i det å utvikle meg som låtskriver. Det har vært utrolig viktig arbeid, men også ganske altoppslukende.
Med dette albumet kjente jeg plutselig at jeg hadde tatt igjen noe jeg hadde båret på lenge, ting jeg ikke rakk eller våget å inkludere tidligere. Da klarte jeg å zoome litt ut, samle trådene og hente fram elementer fra hele “heksegryta” av erfaringer og uttrykk jeg har med meg, også fra tiden før Neon Ion.
Vendepunktet ligger kanskje nettopp der: i å forene det intuitive og eksperimentelle uttrykket jeg alltid har hatt, med en større trygghet i låtskrivingen. Det gamle Neon Ion-uttrykket er fortsatt der, men nå står det side om side med et klarere blikk og en større ro i hvem jeg er som musiker.
a thrilling journey though Neon Ion’s exploratory, adventurous, and prismatic zone
Kexp.org
Tittellåten kom kort tid etter en beskjed om at drømmen om barn kunne glippe, og at det samtidig var et kapittel man hadde utsatt for å satse på karrieren. Hva gjorde den perioden med deg som låtskriver, og hvor mye av den “konflikten” mellom liv og arbeid ligger fortsatt igjen i det nye albumet?
Den perioden åpnet opp for helt nye tanker og følelser jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Det var både forvirrende og overveldende, og da ble låtskrivingen et sted å legge alt sammen, og en måte å bearbeide det som var vanskelig å sette ord på ellers. Plutselig fikk jeg tilgang til nye temaer og et annet emosjonelt rom i musikken.
Konflikten mellom liv og arbeid ligger nok fortsatt der, og vil kanskje alltid gjøre det. Det er en tøff bransje å kombinere med familieliv, men samtidig finnes det også noe veldig verdifullt i friheten ved å være selvstendig næringsdrivende. I dette albumet bor også nettopp den spenningen, mellom kontroll og kaos, ambisjon og sårbarhet, og det å prøve å finne plass til hele livet i musikken.
Du mistet hørselen på det ene øret under graviditeten, og beskriver at dette ble en katalysator som gjorde lydbildet mer presist og intuitivt. Hvordan endret selve lyttingen seg i praksis, i studio, i miks/produksjon og i måten du bruker stemmen på?
Det startet med at lyd gjorde fysisk vondt, og jeg ble ekstremt lydsensitiv. Helt vanlige situasjoner kunne bli overveldende. I studio jobbet jeg med lave nivåer, færre elementer og mykere uttrykk, og bygde gradvis opp toleransen igjen. På samme måte som at hjernen min rekalibrerte sitt forhold til lyd, så måtte jeg gjøre det samme i studio og live. Samtidig tok jeg mine første sangtimer siden konservatorietiden, med min nye guru, Siri Torjesen, hvor jeg virkelig fikk nørdet på teknikk og intonasjon.
Jeg har vært ganske stressa for at folk, når de visste at jeg var halvdøv, skulle forvente at jeg sang surt eller dårlig, så jeg overkompenserte ved å spisse uttrykket og jobbe enda mer.
Et helstøbt værk, der belønner fordybelse
Bandsoftomorrow
Bandet fremheves som kjernen i plata, med et “organisk og grenseløst lydbilde” som hele tiden er i bevegelse. Hvordan jobbet dere konkret i studio for å få den følelsen?
Vi hadde spilt låtene en del live før vi gikk i studio, så de hadde fått skikkelig kjøtt på beinet allerede. I studio spilte bandet alle takes live, fra start til slutt. Jeg ga alle frie tøyler til å ta med egne ideer og sitt kunstneriske uttrykk, og mye av energien kommer nettopp fra det kollektive øyeblikket i rommet.
Vi gjorde noe pålegg underveis, men hovedfokuset var hele tiden at det skulle føles så levende og fysisk som mulig. Sammen med produsent Erlend Mokkelbost sydde vi det hele sammen til et lydbilde som føles fresht. Det er en stor luksus å jobbe med Erlend, fordi vi deler mange soniske referanser og hører på mye musikk sammen. Han forsto veldig godt hvor jeg ville med denne skiva, og hvor viktig det var at bandet faktisk var med i studio.
Du har selv snakket om reisen fra “hardcore jazz/noise” til et mer elektropop/R&B-preget Neon Ion-uttrykk, og at du fortsatt har lett etter “den ultimate stien” mellom jazz og sofistikert pop, først med «Heart Echoes» (2020) og så «Mood Cosmic» (2022). Når «Laugh Now, Cry Later» nå beskrives som et vendepunkt, hva er det som endelig “faller på plass” i den balansen?
På den ene siden tør jeg å la de villere sidene slippe til nå. Jeg savnet energien som oppstår på scenen sammen med bandet, og jeg ønsket å få noe av det også inn på platen. Live la vi til mye mer improvisasjon og åpne partier, og jeg kunne virkelig kose meg med det, noe som ikke helt skjedde på «Mood Cosmic». Den ble litt preget av pandemien og mangelen på ekte samspill, rett og slett.
Nå har jeg også klart å skrive låter som faktisk åpner for disse elementene. Det er masse plass til improvisasjon og små, morsomme detaljer som gjør at lydbildet føles levende og lekent.
Sandtorvs største og mest omfattende – og mest spennende album
LeffesLab
«Å stå i sårbarhet» kan lett bli alvorstungt, men du vektlegger humor og lyst som en del av din personlige gjenoppbygging. Hvor i «Laugh Now, Cry Later» merker du selv at humoren redder deg, og hva slags humor er det egentlig: selvironi, trass, lettelse, eller noe annet?
Det er følelsen: dette blir jo for dumt! Det må være en spøk? I stedet for å gi opp og se på det som at universet sier at jeg burde snu og gjøre noe annet, velger jeg å fortsette. Da ler jeg litt av de hindrene som alltid dukker opp på verst tenkelige tidspunkt. Som om det finnes en regissør som har lagt det inn i timingen for å gjøre filmen om livet mitt mer spennende, og da må jeg jo bare le.
Humoren handler om selvironi, litt trass og lettelse på samme tid. Den redder meg fordi den gjør det mulig å stå i sårbarheten uten å drukne i alvor. Den lar meg møte livet med litt lek og nysgjerrighet, selv når ting blir vanskelig. Noen ganger er livet så absurd at alt du kan gjøre er å le.
