Pil & Bue er tilbake med sitt femte album, «You Have Chosen Darkness», en tittel som peker rett på deg, men som nekter å svare på hvem “you” egentlig er.
Plata er farget av en tid der krig, smerte og avmakt ligger konstant i synsfeltet. Samtidig er låtene født på den mest konkrete måten som finnes, i spontane jam-sessions på lydsjekk, lagret på telefon og vurdert på nytt måneder senere. Resultatet er sju konsise spor. I intervjuet forteller Pil & Bue om mørket, friheten og hvorfor det fortsatt betyr noe å holde fysisk musikk i hendene i algoritmetida. Intervjuet kan du lese under musikkvideoen.
Tittelen «You Have Chosen Darkness» er ganske direkte og nesten konfronterende. Hvem er det som har valgt mørket; dere, lytteren, samfunnet – eller er det et mer indre valg?
Ja, nettopp! Jeg liker tittelen, fordi den er åpen for tolkning. Er «You» menneskeheten? Er «you» den som ser på coveret og/eller har skaffa seg plata? Er det tekstskriveren? Hvem er «you»?
Dere beskriver albumet som et uttrykk for tiden vi lever i og en følelse av overveldelse. Hva konkret er det som har overveldet dere i arbeidet med denne plata? Er det politisk, personlig, eksistensielt?
Tror det er alle tre, men mest graden av smerte, krig og lidelse i så mange land i verden. Ledere som ikke burde vært ledere. Nå når vi kan se alt… Alle ser og ingenting skjer. Det er veldig godt å kunne skrive om ting som er vanskelig. Både nært og fjernt.
Låtmaterialet har vokst frem gjennom spontane jam-sessions på lydprøver, fra Bielefeld til Båtsfjord. Hva skjer i dere når dere jammer live i et rom før konsert, og hvordan vet dere at en idé er sterk nok til å bli med videre til studio?
Veldig ofte så er lyden vi har i ørene (IEM : In Ear Monitoring) veldig inspirerende på lydsjekk, fordi vi har en god mix og noen mikrofoner som tar opp lyden av selve rommet. Det gir oss en god energi. Det gjør at vi bare begynner å spille random ting. Av og til så merker vi at det er noe der, og vi gjør et opptak med telefonen. Så lagrer vi, og hører på det igjen måneder etterpå. Da har vi fått litt distanse til det, og det er ofte lettere å skille de beste ideene fra resten. Da går vi videre med disse snuttene, og prøver å bygge videre på dem, og hvis det går bra, så ender de opp som en låt.
En plate som ikke nødvendigvis roper høyest, men som mye mulig kommer til å brenne lengst
Freddy Ludvik Larsen, Norway Rock Magazine
Dette er deres femte album. Når dere sier at dere ønsket å fornye dere, hva måtte dere legge bort, bevisst eller ubevisst, fra tidligere utgivelser for å få til det?
Vi valgte å jobbe ut låt-ideer som vi synes var litt annerledes enn tidligere. Vi spilte inn i et nytt studio, Kysten i Tromsø, og vi brukte en ny co-produsent i Ariel Joshua Sivertsen, som også var tekniker og mikset plata.
Dere valgte nytt studio og ny co-produsent i Ariel Joshua Sivertsen. Hva var det dere lette etter i det samarbeidet, og hva utfordret han dere på som dere kanskje ikke ville utfordret dere selv på?
Vi kjenner hverandre fra før, og han har gjort lyden vår på mange konserter, så vi visste at det er en kjemi der. Vi ville at han også skulle digge det vi hadde laga, altså at det måtte føles bra for alle tre. Han er ærlig, og sier fra når han ikke føler det. Det skjedde på flere låter, og da gjorde vi om på arrangementer, tilnærming, uttrykk til alle var fornøyd. Små nyanser ofte, men mye ligger i detaljene. Men det var viktig å være sånn høvelig enig. Ariel kom også med mange ideer som vi øyeblikkelig var enige i, og som hadde stor effekt. Han hørte låtene første gang etterhvert som vi spilte dem inn, så han kom til prosjektet med helt «fresh ears». Det tror jeg vi kom godt ut av.
Tyngre, mørkere og nådeløst
Altaposten
«Special Agents» ga dere en Spellemannsnominasjon. Påvirker en slik anerkjennelse måten man går inn i neste prosjekt på – blir man friere, mer presset, eller mer sta?
Det ga oss kanskje en liten selvtillitsboost. Friere vil jeg si. Det har alltid vært viktig å føle seg fri i musikken. Det er nok mye derfor vi liker å holde på med dette, fordi der er en frihet.
Albumet består av sju spor. Var det et bevisst valg å holde det stramt og konsentrert, eller var det rett og slett de låtene som sto igjen etter en tøff utvelgelse?
Det var de som var gode nok. Vi hadde bare seks låter da vi gikk i studio. 222 ble laget i studio, av en spontan jam på starten av en av dagene. Ariel spurte oss hva vi spilte på, fordi han umiddelbart likte det. Vi fant det bare på der og da. Litt trash. Digg med litt trash på kvisten. Og så bygde vi på. Vi har aldri hatt mer enn åtte låter på en plate, de fleste har seks. Vi har alltid følt at det er nok. En reise på en drøy halvtime føles som vår greie.
Dere har alltid hatt et sterkt fokus på fysiske formater, og denne gangen tar dere det til “Level 5” med kassett og resirkulert vinyl der hver plate er unik. Hva betyr det fysiske objektet for dere i en tid der de fleste møter musikken gjennom en algoritme?
Det er enormt viktig for oss. Jeg savner tida før alt var tilgjengelig ved to tastetrykk. Artwork får også den oppmerksomheten jeg mener den skal ha. Det er det å investere mer i et produkt, for så å utforske det helt, og da sitte igjen med mer..
Når dere nå står med «You Have Chosen Darkness» i hendene, hva håper dere publikum sitter igjen med etter å ha hørt albumet fra start til slutt? Er det en følelse, en erkjennelse, et ubehag – eller kanskje en form for forløsning?
Det vi håper mest på er vel egentlig at noen der ute kan føle glede og tilfredsstillelse med noe som resonnerer og kjennes bra ut. Vi føler at vi har laget noe med substans. Vi håper at vi skiller oss ut, at vi har noe eget. Vi syns det sjøl. Men vi vet jo ikke.
Låtskrivinga er uten tvil den store vinneren: mer kraftfull, mer lagdelt og mer «ødelagt», men samtidig stappfull av store vokalmelodier og bittersøte øyeblikk av den fineste sorten
Walter Kraus, Beatblogger.de