Med «Open Plains» markerer Runa Viggen et tydelig kunstnerisk skifte.
Albumet viderefører uttrykket fra «ambár» (2022), men beveger seg dypere inn i et mer personlig og kompromissløst musikalsk landskap der sjangergrenser viker for helhet og fortelling.
Her møtes klassisk klangforståelse og dramaturgi, jazzens elastiske puls og energien fra prog-rockens gitar- og bandtradisjon. Likevel fremstår ikke albumet som en stiløvelse eller sjangerblanding for blandingens skyld. «Open Plains» er komponert som ett sammenhengende verk, hvor låtene er skrevet i fast rekkefølge og forankret i en bevisst struktur av tonearter, taktarter og titler. Den stramme rammen gir samtidig rom for overraskelser, dynamiske skift og organiske bevegelser.
I sentrum står en fortelling om helbredelse og transformasjon, og om å bearbeide erfaringer og finne styrke i det som har gjort vondt. Albumet åpner med «Amaranth», et symbol på evighet, og som avsluttes med «Rubicon», punktet hvor det ikke finnes noen vei tilbake. Mellom disse utfolder musikken seg som en sammenhengende indre reise, preget av tydelige skift i tonalitet, rytme og stemning.
For Viggen handler «Open Plains» om å holde det musikalske rommet åpent og komponere fritt, uten hensyn til sjanger. Hun ser på seg selv som en evig student, drevet av nysgjerrighet og ønsket om stadig utvikling.
Innspillingen speiler denne holdningen. Albumet ble spilt inn på Tritone Recordings i Glendale, Los Angeles, i juni 2025, sammen med bassist Larry Steen og trommeslager Chris Wabich som begge har solid bakgrunn fra progrock, fusion og den Los Angeles-baserte jazzscenen. Med kun halvannen dag i studio og uten lang felles bandhistorikk oppstod en intens og levende nerve i musikken. Her hører man musikere som lytter, responderer og tar avgjørelser i øyeblikket. Dette er noe som gir komposisjonene en umiddelbarhet og et sterkt driv.
Vi tok en prat med Runa om det nye albumet.
På hvilken måte markerer «Open Plains» et tydelig kunstnerisk steg videre fra «ambár» (2022)?
Med “Open Plains” føler jeg at jeg tar enda et steg nærmere et helt personlig uttrykk, det som er lyden av meg, og noe som ikke lar seg plassere i én sjanger. Jeg var inne på det og følte meg vel litt frem med «ambár». Jeg gikk inn i arbeidet med denne platen med en helt ren idé om å komponere akkurat den musikken jeg ønsket, uten å tenke på om den vil kategoriseres som jazz, fusion, prog eller hva som helst. Jeg ville ikke la meg begrense av sjangerkonvensjoner eller hva som er “riktig”. Platen har spor av klassisk tradisjon, jazz og det improvisatoriske, samtidig som jeg ønsket å ta det enda et steg videre i retning prog-rock. Det ligger en stor frihet i det å bare lage den musikken man vil, så enkelt som det kan høres ut. Jeg står veldig sterkt i det jeg har komponert denne gangen, fordi jeg hadde en så klar idé om veien videre fra forrige album.
Hvordan balanserer Runa Viggen en streng kompositorisk struktur (fast rekkefølge, tonearter og taktarter) med rom for uventede vendinger?
Den kompositoriske strukturen er rammeverket for låtene, og det var viktig for meg å holde på denne strukturen for å holde på helheten i albumet. Hver komposisjon har strengt komponerte og arrangerte deler, og temaer som er skrevet ut slik som jeg vil de skal spilles, og i tillegg åpne deler som gir rom for improvisasjon og uventede retninger. Jeg ser ikke på det å ha en streng struktur som en motsetning til kreativitet og musikalske innfall, snarere tvert imot; en slik struktur gir stort rom for frihet innenfor rammene som er satt. Det er rom for mange nyanser og farger innenfor et slikt rammeverk, så oppgaven blir da å forene det strenge og arrangerte med det mer improvisatoriske og lekne og vise at disse ulike elementene kan leve og puste fritt side ved side.
Runa Viggen har tatt nye og heftige steg – hun fortjener mye oppmerksomhet rundt om på klubber og festivaler – Terningkast 5 (Tor Hammerø – Nettavisen)
Hva betyr det konkret å «holde døren åpen musikalsk», og hvordan høres det ut i praksis på albumet?
For meg betyr det åpenhet i møte med musikerne jeg spiller med og åpenhet for hva de kan bringe inn i prosjektet. Selv om, som tidligere nevnt, strukturen på låtene er ganske streng og jeg vet hva jeg ønsker å formidle, så ønsker jeg også å gå inn i samspillet med åpent hjerte og lyttende ører. Jeg spilte med kloke og kreative musikere som var veldig dedikerte til prosjektet og musikken, og var opptatt av å formidle at jeg slettes ikke er en diktator! Jeg har gitt de stor frihet og vært opptatt av å legge så få konkrete føringer som mulig for hva og hvordan de skal spille, slik at vi sammen kunne leke og spille oss frem til et uttrykk som passer musikken og mine intensjoner. Det viktigste er å være åpen i øyeblikket man skaper musikken.
«Amaranth» åpner med et symbol på udødelighet, mens «Rubicon» avslutter med et punkt uten retur. Hva slags reise har lytteren vært gjennom når vi står igjen på andre siden av «Rubicon»?
Det er jo en slags reise fra gamle erfaringer som blokkerer for livet du skal leve og mønstre som holder deg tilbake, og mot et nytt landskap som ligger helt åpent foran deg. Det er en helbredende reise og samtidig også et oppgjør, en erkjennelse av at man må gjennom ting for å komme ut på andre siden. Det er en enorm frihet i å komme til et punkt uten retur; da har man klart å gjøre vonde ting om til noe som faktisk bærer. Det ønsker jeg at musikken min skal speile.
Du omtaler deg selv som «evig student». Hvem eller hva har du lært mest av de siste årene – og hvordan kan vi høre det på dette albumet?
Ja, det er fantastisk å være evig student! Jeg har en veldig sterk indre motivasjon for å hele tiden utvikle meg musikalsk, forbedre meg og strekke meg etter å lære noe nytt som tilfører musikken min noe. Siden forrige plate har jeg for eksempel vært på to ulike studieturer; den ene var fordypningsstudier ved et orgelinstitutt i Florida, den andre turen gikk til California og privattimer med en anerkjent jazzpianist og lærer. Førstnevnte innebar mye Bach, fuger, et intenst fokus med eget kirkeorgel noen meter fra soverommet og voldsomt med tekniske pedaløvelser. Jeg er enormt glad i Bach og veldig glad i å spille orgel, og de som lytter med observante ører kan muligens høre spor av dette i enkelte komposisjoner. Så må jeg si at jeg lærte mye av Danny Green, jazzpianist og lærer fra San Diego. Hos han fikk jeg nye innfallsvinkler til improvisasjon og fant noe nytt og frigjørende i musikken. Jeg driver sterkt oppsøkende virksomhet og leter frem de beste som jeg har lyst til å jobbe med og lære fra, og så reiser jeg rett og slett dit og gjør nettopp det. Det har stort sett tatt meg til andre siden av jorden, og jeg tror faktisk det er motet fra det som er mest hørbart og gjenkjennelig på albumet. Ellers vil jeg si at jeg har lært utrolig mye av alle andre prosjekter jeg har jobbet med de siste årene; jeg spiller jo kirkeorgel ukentlig, og har også komponert korverk til teater og turnert med improvisasjoner over tradisjonsmusikk. Alle disse erfaringene har satt tydelige spor i komposisjonene mine, og viser seg kanskje særskilt i tryggheten ved å bringe inn ulike sjanger-elementer i musikken.
Hvordan påvirket den stramme tidsrammen og mangelen på innøvd bandhistorikk dynamikken og uttrykket i studio?
Det gjorde at vi fikk et intenst fokus i studio og at selve innspillingsprosessen ble veldig levende og dynamisk. Vi lyttet oss frem underveis og tok mange avgjørelser der og da. Det var viktig for meg å få hele og sammenhengende takes av hver låt, sammen alle tre, så kunne vi heller gå tilbake og korrigere etterpå. Vi hadde halvannen dag sammen i studio, og hadde så vidt rukket å møtes og spille gjennom låtene på forhånd. Jeg synes det bidro til å gi komposisjonene et levende driv og en tiltrengt nerve.
Hva tilfører Larry Steen og Chris Wabich prosjektet gjennom sin bakgrunn fra progrock, fusion og jazzscenen i Los Angeles?
Både Larry Steen og Chris Wabich er ekstremt erfarne og allsidige musikere. Larry Steen er en glimrende bassist som spiller mest jazzfusion. Han kaller sin egen musikk for”world jazz” og har enormt mye kunnskap om ulike sjangre og musikalske kulturer, noe som gagnet prosjektet mitt. Han hadde mange idéer og innfallsvinkler som jeg ikke nødvendigvis hadde tenkt på selv, men som alltid tjente musikken og utfylte komposisjonene. Chris Wabich er en veldig morsom fyr og en perle av en musiker. Han har spilt mye progrock, i tillegg til jazz, og forstod intensjonene mine til det fulle. Jeg kunne si “tenk prog-rock”, og han dro frem en bråte eminente idéer der og da. Veldig kreativ, veldig allsidig, og det at begge fikk stor frihet til å forme sitt bidrag til prosjektet har gjort musikken rikere. Larry tilfører albumet en touch av jazz og en elastisk puls, og Chris bidrar med kreativitet og sjangerbredde. I tillegg er de begge uhyre presise og på hugget, noe jeg liker.
Du har skrevet for teater, vært på soloturneer og spilt kirkeorgel ukentlig. Hvor kan vi høre kirkerommet eller teaterets dramaturgi i «Open Plains»?
“Bury Me Standing” er et godt eksempel på en komposisjon som inneholder flere ulike akter, som en liten teaterforestilling. Det er et stykke musikk som jeg fint kunne ha skrevet en tekst etter, det er historiefortelling i musisk form. Tittelen kommer fra et kjent romani ordtak som lyder som følger ;”Bury me standing, for I`ve been on my knees all my life”. Den er komponert som en fortelling om å leve i knestående, men å klare og stå oppreist mot slutten tross alt. “Old Fields of War” er en annen komposisjon som også følger en tydelig dramaturgisk oppbygging, den består av ulike akter som sammen utgjør en fortelling om å velge og forlate gamle mønstre, eller slagmarker om du vil. Om man leter etter kirkerommets toner og klanger tror jeg det vil være mulig å høre spor fra dette i både “Ursa Minor” og nevnte “Bury Me Standing”. Her har jeg partier med kun piano som bærer klang og preg av klassisk tradisjon.
Hvordan unngår albumet å bli en «sjangerparade», selv om det henter inspirasjon fra klassisk musikk, jazz og prog-rock?
Jeg er veldig bevisst på at de ulike sjanger-elementene ikke skal gjøre seg gjeldende som oppkonstruerte deler, men at de skal jobbe sammen og gli ganske så sømløst inn i hverandre. Når jeg komponerer føler jeg meg veldig fri i forhold til uttrykk og innfallsvinkel, og det er jeg så utrolig glad for at jeg får til. Da tror jeg at jeg – forhåpentligvis! – unngår at det blir parodisk og oppdelt. Det er ikke sånn at jeg tenker “nå må vi få inn noe jazz her”, eller at nå er det på tide med en klassisk referanse. Jeg puster fritt i musikken jeg lager og tillater meg selv å bruke av de ulike sjangrene jeg setter pris på slik som det faller meg inn. Da blir det å jobbe med subsjangre en helt organisk prosess. Det må flyte, og det føler jeg at det gjør.
Hva innebærer det for Runa Viggens kunstneriske identitet å gi ut under eget navn og stå fullt og helt bak musikken?
Det var viktig for meg å ta fullt eierskap til prosjektet. Hele prosessen med å komponere dette albumet har vært mye mer bevisst og egen enn tidligere, og jeg er opptatt av at dette er mitt særegne musikalske uttrykk. Jeg lever for å spille, og så spiller jeg for å leve – jeg har liten avstand til det, på godt og vondt. Musikken min er meg, kart og terreng må passe på en måte. Jeg har lagt så mye av egne levde erfaringer, egne følelser og fremtidshåp i dette albumet, så da er det viktig og riktig å markere at dette er mitt prosjekt under mitt navn.
Hvordan skaper tydelige skift i toneart, rytmikk og temperatur fremdrift i albumets helhetlige forløp?
Det markerer kanskje først og fremst bevegelse og at noe er i endring, at vi er i fremdrift og på vei mot noe, og dermed også gjennom noe. Skiftene i toneart og temperatur følger en dynamisk og dramaturgisk oppbygging der det hele tiden drives fremover og hver låt markerer et steg videre og samtidig noe man da legger bak seg. “The Tears of My Mother” – en improvisert pianosolo – markerer på mange måter det endelige skiftet fremover. Etter det går vi mer i retning håp og styrke og det hele kulminerer i avslutningslåten “Rubicon”. Det er ikke tilfeldig at den går i C-dur, med lyse og lette dur-partier og et musikalsk tema som hele tiden drives fremover.
Hvordan kan «Open Plains» utfordre og belønne lyttere som er åpne for musikk som ikke lar seg plassere i én sjanger?
Jeg tror nok man bør lytte til dette albumet med et åpent sinn og nysgjerrige ører! Selv er jeg veldig glad i lytteopplevelser hvor jeg vet jeg får høre noe nytt om jeg tar en tredje eller fjerde runde. Hvor du vet at du ikke har avdekket alt ved første lytting. Det er da man gjerne oppdager nye lag ved musikken, og jeg tror “Open Plains” har flere slike lag som lytteren vil avdekke underveis eller etter hvert – og da kan man finne mye fint og spesielt! Så jeg vil kanskje mane til masse nysgjerrighet og bittelitt tålmodighet? Vi trenger å utfordre ørene og sansene våre og lytte til hele komposisjoner og gjøre plass til musikk som ikke er helt sjangerdefinert.
Nå setter du sammen et nytt liveband i Norge. Hva håper du at publikum skal oppleve annerledes live enn på plate?
Jeg gleder meg veldig til å spille dette albumet live! Forrige plate åpnet vi opp mye da vi spilte live, det vil si at vi ga rom for mer improvisasjon og ulike tolkninger av samme låt. Det var fantastisk og holdt liv i låtene og gjorde musikken stadig levende. Det er naturlig å gå i samme retning når dette albumet skal opp på scenen, og når vi har låtene under huden. Jeg håper at publikum skal oppleve at det er like presist og skarpt som på plate, og med enda litt mer spilleglede, lekenhet og driv.