Med From Eight to Infinity setter Spidergawd en strek over de tre første albumene og skrur opp både tyngden og energien.
Brynjar og Hallvard deler historiene bak de nye låtene, snakker om mirakelprosessen i studio, og avslører hvorfor setlisten på høstens konserter blir helt annerledes.
Spidergawd har siden starten i 2013 meislet ut sin egen plass i norsk rock, med kompromissløs energi og et umiskjennelig lydbilde. Dobbel gitarrekke og barytonsaksofon gir bandet et særpreg som har gjort dem til et av landets mest spennende liveband. Diskografien har til nå fulgt en konsekvent nummerering (I–VII), med «Spidergawd VI» (2021) og «VII» (2023) som tydelige markører for bandets utvikling – fra drivende hardrock til et mer melodiøst 80-talls-preg som flere anmeldere har fremhevet.
Med «From Eight to Infinity» bryter Spidergawd for første gang med tall-dogmet i tittelen. Albumet beskrives som en mer rendyrket hardrock-reaksjon på VII, og bandet legger samtidig ut på en ny turné i Norge og Sverige høst/vinter 2025/26, før Europa våren 2026. For de som følger bandet, er det særlig «veggen av lyd» og saksofonens kraft som gjør Spidergawd umiddelbart gjenkjennelige, både live og på plate.
Album nummer åtte markerer slutten på rekken av de nummererte platene og dere setter inn symbolet ∞ i stedet. Er dette først og fremst en frisk måte å signalisere et nytt kapittel på, eller ligger det også en dypere tanke bak, om sykluser, grenseløshet eller kanskje noe mer filosofisk?
Brynjar: Jeg tror Per har hatt lyst til å bryte med dogmen om kun nummer som albumtittel en stund nå, og når tegnet for infinity er et åttetall på sida, ble det nok litt uimotståelig. Jeg liker godt det evighetsperspektivet – jeg ønsker jo at de bandene jeg liker skal eksistere for alltid, selv om jeg selvfølgelig vet at det ikke er mulig (…RUSH… sukk…). Så får folk legge hva de vil av dypere mening i det når det gjelder hva framtida til Spidergawd bringer.
Frontmann Per Bortens teft for gitarriff bærer skiva på glimrende vis, og bandets energi er til å ta og føle på.
Norwayrock.net
Der Spidergawd VII lente seg mot 80-talls poprock, beskrives From Eight to Infinity som mer rendyrket hardrock – med AC/DC og Cheap Trick på den ene siden og Metallica og Black Sabbath på den andre. Hvordan har dere jobbet med å trekke disse referansene inn i deres eget uttrykk, uten å miste det som er umiskjennelig Spidergawd?
Brynjar: Jeg er overbevist om at så lenge Per Borten lager låtene, spiller gitar, synger og produserer – og så lenge Snus spiller barytonsax – vil det høres ut som Spidergawd uansett. Utviklingen fra førsteskiva til åtter’n er enorm – det er virkelig to vidt forskjellige band. Men vi har stort sett beholdt kjernepublikummet hele veien (bortsett fra de mest innbitte stoner-psychedelia-freaksa). Når det gjelder inspirasjonskildene til From Eight to Infinity, er de preget av det Per hører på når han skriver låtene og det uttrykket han har i hodet. Alle bandene du nevner lurer uansett i bakhodet hos alle som spiller ekte rock! Per var tidvis ganske syk mens skiva ble laget, noe som helt sikkert har bidratt til at plata oppleves hakket mørkere og hardere enn forgjengeren. Samtidig mener jeg han har skrevet sitt livs beste refrenger denne gangen – det er nok der Cheap Trick kommer inn. Alle trenger litt Cheap Trick i livet sitt!
for dei som ikkje har sett desse live, bør ein verkeleg ta seg ein tur i haust, då dette verkeleg er eit liveband med stor L!
Musikknyheter.no
Dere har ofte sagt at hvert nytt album er en reaksjon på det forrige. Hvordan merker dere selv kontrasten mellom VII og From Eight to Infinity? Og var det en bevisst strategi å gjøre plata «enda litt mer rock’n roll»?
Brynjar: Nå skal ikke jeg påberope meg å være inni Pers hode, men jeg har vært med på hele prosessen med de siste skivene og vet litt om hvordan han tenker. Låtskissene han sender rundt til oss andre er rimelig hysteriske – en herlig saus av løse riffideer, litt plystring for å illustrere melodien, masse prating underveis og gitarnoodling. Jeg skjønner ingenting før vi er i studio og han kan synge inn en kjapp demovokal. Da faller bitene på plass – og jeg blir alltid slått i bakken av hvor gode melodier han skriver. Når det gjelder live-delen, tror jeg ikke det er noe vi tenker så mye på, men jeg har aldri hatt mer lyst til å spille absolutt alle låtene live enn på denne plata.
Spidergawd – Sands of time (Spidergawd VII)
Da du kom inn i bandet, ble du raskt en del av låtskriverprosessen sammen med Per. Hvordan har samarbeidet utviklet seg på denne platen?
Brynjar: Hvor mye jeg bidrar med varierer fra album til album. Da låtene til From Eight to Infinity ble skrevet, var jeg dypt inne i låtskrivinga til neste El Cuero-plate, og hadde ikke så mye overskudd. Det fine med Spidergawd er at vi bytter på å ta ansvar – denne gangen har Hallvard bidratt mer, så vi har alltid noen som kan komme med ideer til Per. Selv om han jobber vanvittig bra alene, vil han alltid ha noen å sparre med – selv om det ender på hans måte til slutt. Jeg har nok bidratt mest som co-produsent og generelt pådriv for å trekke oss enda mer inn mot den skamløse verden til Journey, Boston og Toto.
Hvilke låter står som personlige høydepunkter for dere?
Brynjar: The Grand Slam er Pers perfekte poplåt – noe han har prøvd å skrive helt siden Spidergawd IV. Han treffer blink på absolutt alt og den er et soleklart høydepunkt. I andre enden finner vi Winter Song, som er Per på sitt mest personlige og mørke – den beste avslutningen vi noen gang har hatt på et Spidergawd-album. Per prøver å snike seg unna å spille den live på grunn av det emosjonelle innholdet, men vi insisterer. Litt tårer på scenen har aldri skadet. Hele prosessen har vært spesiell på grunn av Pers hjertesykdom, og jeg ser fortsatt på det som et lite mirakel at denne plata i det hele tatt eksisterer.
RockTimes.info
Spidergawd er klassisk heavy rock med en gigantisk melodisk teft
Hvordan tror dere de nye låtene vil fungere live – og kan publikum forvente overraskelser i setlisten?
Brynjar: Vi varierer mye fra turné til turné, og ofte fra konsert til konsert. Det spesielle denne gangen er at vi setter en strek over de tre første albumene og kun spiller låter fra fireren og oppover. De gamle låtene føles som et helt annet band, og jeg synes ikke vi spiller dem bra lenger – det er rett og slett et annet uttrykk. Når det er sagt, har vi alltid noe uventet på lur. Det er bare å komme seg på konsert – det blir dritbra!
Når innså dere at Spidergawd ikke lenger var et sideprosjekt, men et fullverdig band?
Hallvard: Sånn jeg oppfatter det, var aldri Spidergawd ment å være et sideprosjekt. For Bent og Kenneth var det kanskje det i starten, men dette er Pers band – Pers hjertebarn. Han er altfor ambisiøs og seriøs til å se på det som et Motorpsycho-sideprosjekt. Men klart, fra et medieperspektiv var det lett å «selge det inn» sånn i starten.
Hvordan har utskiftningene påvirket lydbildet?
Hallvard: Tro det eller ei, men lydveggen har blitt mindre med årene! Hvis du sammenligner soundet i 2015 med 2025, er det mye «cleanere» nå. Jeg har ikke i nærheten av så stor basslyd som Bent – og prøver ikke å få det heller. Ingen vits å hoppe etter Wirkola. Jeg gjør min egen greie, og det fungerer. Per har også gitt plass til Brynjar i soundet sitt. Så joda, vi har fortsatt et massivt sound – men det var enda mer massivt før!
Spidergawd – Prototype Design (Spidergawd VI)
Hvordan sikrer dere at barytonsaksofonen får skinne?
Hallvard: Rolf Martin og barysaxen er vårt hemmelige våpen – det som hindrer oss i å bli et småglatt tungrockband. Vi har spilt noen konserter som kvartett uten sax, og forskjellen er natt og dag. Sonisk har saxen to roller: den fungerer som en ekstra vrengamp i kompet, og den kan doble melodilinjer, spille trestemt med gitarene eller ha egne lead-melodier og soloer. Det er vanskelig å mikse den live, men Snus og lydmannen vår, Trond, jobber med det kveld etter kveld – og får det til å låte fett.
Hvordan jobber dere for å få balansen mellom vokal, gitarer og sax til å sitte live?
Hallvard: Det sitter nok ikke perfekt for alle hver gang – for mange variabler spiller inn: rommet, hvor du står, formen til bandet. Men vi har tatt mange grep for å forbedre det. Vi har for eksempel vendt forsterkerne inn mot scenen for å få kontroll på scenelyden, men det gjorde at gitarene forsvant for publikum som sto foran – så nå snur vi dem igjen. Kenneth sto før helt fremst på scenen med trommesettet sitt, noe som så kult ut, men det ble for trommedominert for de som sto foran. Nå står trommene litt lenger bak – men fortsatt lengre fram enn hos de fleste band. Kenneth er for tøff til å gjemmes bort!
Mer rock´n´roll enn på lenge, men med en dybde en vanligvis ikke forbinder med hardrock
Adresseavisen
Hvordan klarer dere å holde tempoet oppe med åtte album på ti år?
Hallvard: Ser du på band som Iron Maiden, Judas Priest, AC/DC og Motörhead, hadde de en lignende produktivitet de første ti årene. Det handler om å smi mens jernet er varmt og bygge et fundament som føles støtt. Vi leverer best under press. Men jeg tror vi kommer til å senke tempoet litt fremover – kanskje ikke like hyppige utgivelser de neste ti årene. Som Blodstrupmoen sier: «Time vill sjåv!»
