Hvordan kunne gleden over å endelig være sammen igjen forvandles til en tragedie som krevde ti menneskeliv?
Netflix-dokumentaren «Trainwreck: The Astroworld Tragedy» (sluppet 10. juni 2025) er mer enn historien om én katastrofal kveld; den er et knivskarpt og dyptpløyende portrett av en bransje som igjen har svikter sitt publikum. Filmen tar seeren med fra kollektiv ekstase etter pandemiens nedstengning til den klaustrofobiske og dødelige virkeligheten som utspilte seg denne skjebnesvangre kvelden.
Dokumentarens styrke ligger i evnen til å avdekke de komplekse årsakene bak tragedien. Gjennom sterke intervjuer med overlevende, etterlatte familiemedlemmer og sikkerhetseksperter, samt sjokkerende mobilopptak fra publikum, gir filmen et ufiltrert innblikk i kaoset. Disse opptakene er dokumentarens pulserende kjerne; de fanger den rå desperasjonen av å være fanget i en dødelig folkemengde, hvor post-pandemisk glede brutalt veksler til panikk og frykt. Seeren føler det trykkende grepet som førte til at ti mennesker mistet livet som følge av kompresjonskvelning, en grusom og meningsløs slutt på det som skulle være en feiring av frihet og musikk.
Astroworld-tragedien står ikke alene; den føyer seg inn i en smertefull historie av lignende katastrofer. Det er en sterk påminnelse om at bransjen gjentatte ganger har ignorert de brutale tragediene fra fortiden, enten det gjelder The Who-konserten i Cincinnati i 1979, hvor 11 mennesker døde på grunn av dårlig publikumsstyring, eller Roskilde-festivalen i 2000, der ni mennesker mistet livet i en ukontrollert publikumsbølge. Fellestrekket i alle disse hendelsene er farlig høy publikumstetthet. Allerede ved seks–sju personer per kvadratmeter blir bevegelsesfrihet og respirasjon kritisk hindret; ved åtte eller flere blir dødelige tragedier nesten uunngåelige. Dette er symptomer på systematiske svik: utilstrekkelig planlegging, manglende opplæring, sviktende kommunikasjon og en katastrofal sentralisering av beslutningsmyndighet.
Den mest provoserende innsikten dokumentaren etterlater, er likevel knyttet til det juridiske etterspillet. Til tross for at ti liv gikk tapt (!), og rettsdokumenter viser at nesten 5000 mennesker har rapportert skader, valgte en storjury i Texas å ikke tiltale Travis Scott, Live Nation eller andre arrangører for kriminelle handlinger. Dette står i skarp kontrast til de sivile søksmålene, hvor dødsfallene ble forlikt privat, mens flere tusen krav knyttet til skader fortsatt er under behandling. Dokumentaren tvinger oss til å konfrontere et rettssystem som ser ut til å svikte ofrene og deres pårørende.
Signalet dette sender til mindre aktører i bransjen er dypt urovekkende. Når en gigant som Live Nation, med omfattende ansvar for planlegging, sikkerhet og logistikk, kan forårsake en tragedie av dette omfanget uten strafferettslige konsekvenser, og attpåtil rapportere rekordoverskudd allerede året etter, undergraves incentivet for resten av industrien til å prioritere sikkerhet over profitt. At publikum selv ser ut til å ha tilgitt Travis Scott og Live Nation, aktører som nå tjener mer penger enn noen gang, forsterker bare dette urovekkende bildet. Dette tvinger oss til å reflektere over vår egen rolle som forbrukere.
«Trainwreck: The Astroworld Tragedy» er en nødvendig og urovekkende film. Sikkerheten ved store arrangementer krever mer enn nye regler, den krever vilje til å overvinne politiske, økonomiske og juridiske barrierer som står i veien for faktisk forandring. Dokumentaren er et kraftfullt rop om rettferdighet og en tydelig beskjed til en bransje som må ta sitt ansvar alvorlig for å forhindre at historien gjentar seg.