«Funeral» åpner i et nedstrippet og alvorstungt rom. Dunkle pianokorder, dempet perkusjon og Dermot Kennedys karakteristiske vokal etablerer en stillferdig intensitet allerede fra første takt. Produksjonen holder igjen, lar pauser og romklang spille en aktiv rolle, og gir teksten plass til å puste. Det er en åpningsfase som føles nesten intim, som om låten hviskes frem snarere enn fremført.
Gradvis bygges uttrykket ut. Orgeltoner glir inn og gir låten et sakralt preg, før koring legger seg rundt vokalen og løfter helheten uten å bryte den indre roen. Oppbygningen er kontrollert og tålmodig. Hvert nytt lag føles motivert, aldri overlesset. Dynamikken vokser organisk, og låten beveger seg fra personlig ettertanke mot kollektiv forløsning.
Vokalt leverer Kennedy med en emosjonell presisjon som har blitt et kjennemerke. Fraseringen er ladet, men behersket, og formidler både sårhet og verdighet. Teksten bæres frem med alvor, uten melodramatiske overdrivelser, og samspillet mellom stemme og arrangement gir ordene tyngde. Når koret til slutt får fullt spillerom, oppleves låten som en gospelpreget seremoni, mer opphøyet enn sentimental.
«Funeral» kulminerer i et uttrykk som minner om en kirkelig opptreden, der musikken fungerer som samlende kraft. Det er et naturlig og meningsfullt mål for en låt med denne tematikken. Resultatet er en sterk, stemningsbærende komposisjon som viser Dermot Kennedys evne til å kombinere enkel instrumentering med stor emosjonell rekkevidde.