Med «Octane» leverer Don Toliver et album som først og fremst kjennetegnes av konsistens. Over atten spor bygger han videre på et uttrykk som er umiddelbart gjenkjennelig, men samtidig raffinert nok til å bære lengden. Produksjonene er gjennomgående solide, stemningen holdes stram, og albumet fremstår som et helhetlig prosjekt snarere enn en løs samling låter.
Tolivers største styrke ligger fortsatt i vokalen. Han beveger seg uanstrengt mellom sår falsett, melodisk snakkesang og mer rytmisk frasering, ofte innenfor samme spor. «Tiramisu» er et tydelig høydepunkt i så måte. Her får vokalen ligge langt fremme i miksen, og den bæres av et lydbilde som er både sensuelt og dristig. Teksten er vågal, men leveransen er kontrollert, noe som gir låten en selvsikker tyngde.
«Rosary», med Travis Scott, føyer seg naturlig inn i albumets mørkere del. Samspillet mellom de to stemmene fungerer godt, og produksjonen er tett og romlig på samme tid. Det er et spor som spiller mer på atmosfære enn melodisk umiddelbarhet, men nettopp derfor sitter det godt i albumrekkefølgen. «Opposite» går i en annen retning, med et tydelig groove som gir låten fremdrift, mens melankolske «Sweet Home» demper tempoet og gir rom for ettertanke.
«Secondhand», med Rema, tilfører albumet et friskt pust. Samarbeidet føles naturlig og uanstrengt, og låten balanserer moderne popstrukturer med Tolivers karakteristiske klangbilde. Det er et eksempel på hvordan «Octane» evner å variere uttrykket uten å miste retning.
Samtidig er det nettopp lengden som blir albumets største utfordring. Atten spor er mye, og enkelte låter kunne med fordel vært strammet inn eller utelatt. Det handler ikke om svakt materiale, men om helhetlig fokus. Når albumet strekker seg så langt, blir det vanskelig å opprettholde maksimal intensitet gjennom hele spilletiden.
Bruken av autotune er også et tveegget sverd. Som produksjonsgrep fungerer det ofte som et bevisst instrumentelt valg, og i korte øyeblikk gir det vokalen ekstra tekstur. Over tid blir effekten derimot noe påtrengende, særlig fordi Toliver i utgangspunktet er en teknisk og uttrykkssterk vokalist. Når bearbeidingen blir for tung, mister stemmen noe av sin naturlige dynamikk, og det oppleves som en unødvendig innskrenkning av et allerede rikt uttrykk.
Likevel er det vanskelig å overse hvor solid «Octane» faktisk er. Produksjonsnivået er høyt, groove og klang er gjennomtenkt, og albumet holder en tydelig rød tråd fra start til slutt. Don Toliver fremstår som en artist med full kontroll over sitt musikalske landskap, selv når enkelte valg kan diskuteres.
«Octane» er et album som belønner gjennomlytting, og som viser en artist i konstant bevegelse innenfor sitt eget univers. Det er kanskje ikke stramt nok til å være ulastelig, men det er modent, selvsikkert og fullt av øyeblikk som fester seg. Don Toliver bekrefter med dette at han fortsatt er en av de mest interessante stemmene i dagens melodiorienterte hiphop og R&B.