Marthe Halvorsen er ute med andrealbumet «Feed the Fire, Breathe the Night», som både bærer på nordisk melankoli og Montréal-puls. Resultatet er et lydlandskap som fremstår som både jordnært og svevende.
Halvorsen viser en tydeligere kunstnerisk trygghet enn på debuten. Hennes stemme står i sentrum både bokstavelig og billedlig, og med en særpreget vokal som veksler mellom sårbarhet og styrke. Det er i dette spenningsfeltet musikken finner sin kraft; intime vers som sakte åpner seg mot mer storslåtte refrenger, og tekster som balanserer det personlige og det universelle.
Albumets emosjonelle tyngdepunkt er «Truth Seeker». Inspirert av en venns vanskelige tid blir låten et løftende bilde på fellesskap, håp og mot. Den fungerer som en kjerne for hele albumets tematikk, og ønsket om å finne mening og nærhet i en fragmentert verden. Likevel er det «Gone» som kanskje setter de dypeste sporene, en storslått komposisjon om klima og natur, laget sammen med Ove Pedersen og krydret med feltopptak av hval og hav. Her aner man slektskap til Sigur Rós i de mest atmosfæriske partiene.
Musikalsk beveger Halvorsen seg mellom indie folk, drømmepop og organiske jazz-farger. Singler som «Invisible Sword» og «Change» viser bredden, fra det mer rytmiske til det ettertenksomme. Det er nettopp denne variasjonen som gjør albumet interessant, og det føles aldri repetitivt, men heller som en helhetlig reise med mange stopp underveis.
Noe av styrken til «Feed the Fire, Breathe the Night» ligger i produksjonen. Halvorsen har produsert platen selv sammen med François Jalbert, og resultatet er varmt, organisk og analogt. Det er et tydelig motsvar til mye av den glattproduserte musikken som dominerer dagens strømmetjenester.
Marthe Halvorsen er vanskelig å plassere i én kategori, men det er også albumets største kvalitet. Hun kan minne om islandske Emiliana Torrini eller norske Vaarin, men likevel ender man opp med konklusjonen som en kanadisk kritiker formulerte så presist; Hun høres først og fremst ut som Marthe Halvorsen.
«Feed the Fire, Breathe the Night» er ikke et album som roper høyt for å bli lagt merke til. Det er snarere et album som finner styrke i stillheten – i naturbilder, i fellesskap rundt et bål, i en stemme som tør å være ærlig. Et album som vil leve lenge hos dem som tar seg tid til å lytte.